Sorg

I dag skulle min nære og kjære venninne blitt 45 år. For to uker siden sovnet hun stille inn med sine nærmeste rundt seg her i Bergen. Vi har fulgtes i så mange år,

(fra vi var 17 og 19 år) flyttet til og med til samme by, fikk barn på samme alder... Vi ble så sterkt en del av hverandres liv. Vi delte så mye, ikke minst tanker, bekymringer, gleder....latter og galskap. Sorgen er så stor og overveldende. Samtidig har vi rundt fått lov til å venne oss til tanken om at hun skulle forlate oss i disse månedene før hun døde. Det har vært en intens vår. Bånd har blitt knyttet tettere.

Sorg og tap kan man ikke løpe fra, det må sakte men sikkert gå seg til og bli med videre i livet. Derfor ble jeg nødt for å dele dette her viss jeg skal fortsette med å skrive i denne bloggen. Sorgen vil ligge som en mørk bass-streng under mye av det jeg gjør og tenker fremover. Uten at jeg nødvendigvis trekker inn sorgen konkret.

I vanskelige tider blir livet ekstra sterkt, venner og familie trer klarere frem og blir så betydningsfulle. Min venninne gjorde verden så vakker og morsom rundt seg. Jeg vil prøve å fortsette med det. Til slutt et sitat fra en bok om tango- som jeg lå hjemme i sofaen til min venninne og leste i, kort tid etter hun hadde fått den endelige beskjeden om at sykdommen (kreft) ikke kunne stoppes.

”Kan hende er det fordi rosen også har torner, at den er det evige kjærlighetssymbolet. Det er en uungåelig eksistensiell lov at det beste og verste befinner seg tett inntil hverandre- imellom går det en usynlig grense- det gis intet varsel om du trår over, bare konsekvensen. Om den skulle inntreffe.” (Ole Hankø)

Konsekvensen ved å knytte seg sterkt til mennesker........at det gjør så vondt når du mister dem. Og den sorgen er til å leve med, tross alt. Fordi det er kjærlighet. Det er livet.