søndag 31. oktober 2010

å putte i konvolutt...

Så uvant, men fint. Å finne et vakkert kort og skrive en hilsen til noen jeg nettopp ble kjent med. Og takke for sist, og takke for bildene de sendte meg på en cd. Vi snakket sammen på en fest for litt siden og ble klar over at vi hadde felles kjente.... En av mine beste venninner som ikke finnes mer fordi hun døde av kreft i sommer. Men så fint å møte noen som hadde så gode minner av hennes arbeid. De hadde tatt mange bilder av den siste forestillingen hun hadde jobbet med, sammen med en barnegruppe. Jeg spurte om jeg kunne få bildene, og i går fikk jeg de i posten. Det er fantastisk når folk sier de skal gjøre det- og faktisk gjør det! Og derfor bestemte jeg meg for å være like kjapp tilbake- og sende de en varm takk.

Og så slo deg meg hvor sjelden jeg gjør slikt. Det er liksom bare til jul at jeg putter kort i konvolutt og skriver ord rett på papiret... Jeg tror jeg må gjøre det litt oftere. Sende små fine kort i konvolutt, med fine ord...Det er ikke så vanskelig, det tar ikke så mye tid. Det er bare å bestemme seg for det. Og søndager er fin-fine til slikt bruk.

onsdag 27. oktober 2010

det som før gikk rundt og rundt



















fra Kyle Telechan via Wetbehindtheears

Her kunne historien begynt.
"Et pariserhjul forteller."
"Glanstiden."
"Det som er forbi."
-Finn en tittel selv, kjære dikter. Gå inn i bildet og lytt..

tirsdag 26. oktober 2010

Bloggebabbel og trøsteskriving


Jeg tror jeg hadde likt meg som skravlende radiotryne, hvertfall noen dager. I dag morges stod jeg på badet og var langt inne i en usaklig og subjektiv analyse av ...ja, hva var det?!?! Husker bare at tankene gikk på høygir og at det slo meg at "akkurat nå kunne jeg jammen ha sittet og småpludra om utrolig mange rare og uviktige ting en sånn tidlig tirsdag morgen- bak en mikrofon." Jeg tror mange av oss bloggere kunne bidratt med mye morgenpludring, ettermiddagspludring, nårsomhelstpådagen-pludring...Og det hadde helt sikkert kommet noen gullkorn -innimellom. I dag er jeg der- at jeg har tusen ting jeg kunne tenkt meg å pludre om, at bloggehodet mitt er stappfullt. Og mens jeg løper inn og ut av kjøkkenet akkkurat nå kl. 16.34 og setter på vannkokeren for å lage meg en kopp te før jeg begynner på middagen, og mens tiåringen sitter ovenfor meg med pappas pc og finner kule "Green-Days t-skjorter på nettet (Ja, det er visst et band, hun har informert meg om dette...) Ja, mens jeg gjør dette bestemmmer jeg meg for å legge ut noen bilder jeg har tatt den siste uken- og kommentere de. Det blir dagens "bloggebabbelassosiasjonsrekke." Det er litt som å tømme innholdet ut av vesken, man ser hva man har- i tankene.
For første gang på veldig veldig lenge har jeg stoppet en strømpe. Nyinnkjøpt tights som passet perfekt til gammeltnytt skjørt fra Fretex. Nesten (bare nesten) før jeg tok den i bruk, ble det hull! Skuffende. Men jeg orket ikke gå og klage, ble bare veldig irritert og skuffet. "Skuffelse lærer irritert kvinne å stoppe?"

Og da jeg ryddet i sysakene mine falt jeg litt i staver over den gamle tobakksesken vi har brukt til knapper og nåler. Fin og viktig.

Og i helgen skulle jeg egentlig vært nede på Torgallmenningen for å delta på Gjenbruksdag. Jeg tok bilde av akkurat den annonsen for å huske det.




Men for første gang var trettenåringen barnvakt for tiåringen- og jeg og min man gikk sammen på fest uten ekstern hjelp. Det er et "paradigmeskifte..." Og da vi gikk hjem tok jeg bildet av lanternene som stod og lyste så vakkert og blinket farvel.
Det var omtrent fem dager før den første snøen kom til byen



Så kom den   - snøen. Og bildet nedenfor er tatt omtrent en halvtime inn i snøfallet. Og det er vemod, det er livets gang og hele pakken- og nok en gang innser jeg at jeg er blitt litt for voksen på dette området. "Før var det morsomt med sne" synger De Lillos. Der er jeg. Men er det ikke litt rart at tiåringen i huset også er der? hm...
Nå er jeg halvveis ned i tekoppen og ferdig med babbelet. Jeg drikker Yogite- og dagens ord er:
"ONE GOOD WORD HAS WARMT FOR THE WINTER."
Oj. "Less is more", altså.. Her har det jo egentlig

bare rent ut en haug med ord....Ja,ja. Sånn erre bare..;)
 Noen driver med trøstespising... jeg driver nok med trøsteskriving. Og på denne flotte bloggen her, Biblioteker og labyrinter, kan du lese om trøstelesing! God middag! 

mandag 25. oktober 2010

Koffert, hatt og felebue


Kultur eller tur? Vi valgte kultur som søndagsaktivitet. Fort opp trappen på Ungdomshuset 1880 der vi så Bergen Byspill og forestillingen Ole iDolet Bull.
Koffert, hatt og stokk. Tre flotte damer i ulike bevegelser og samspill. Silkepapirfigur, musikk, humor og vakre øyeblikk. En uforglemmelig stund med Ole Bull!

Så inspirerende hva man kan ta i bruk og skape opplevelser med.
Og det ligger knallhardt arbeid bak. Leve de frie teatergruppene!

søndag 24. oktober 2010

Matlaging i retroens tegn


 Vi arvet en fin og gul Kenwood fra langt tilbake, etter min manns onkel....Den står mest i kjelleren og har sin egen plass der, men i høstferien tok jeg endelig mot til meg og bestemte meg for å lage raspeball....For første gang i mitt liv alene, ikke på kjøkkenet hjemme hos mor, eller hos venninner som har gjort det mange ganger før...Og da bør man ha utstyret i orden. Og en gammel og gul kjøkkenvekt har vi også som plutselig fikk gjøre nytten for seg. Jeg klarte det! Hele familien lå langflate etterpå i salig døs, så da må jeg ha gjort det riktig!






Inspirert av det litt gammeldagse innslaget på kjøkkenet insisterte tiåringen på å steke seg et egg i den lille keramikkstekepannen fra Figgjo... akkurat passe stor til ett egg.

onsdag 20. oktober 2010

røde penselstrøk

Og diktene ligger nok inne i bildene et sted....

søndag 17. oktober 2010

jeg er for lite her...men kommer snart tilbake!



"I wanna give you a good song
Something you may need when you feel sad and grey....."

onsdag 13. oktober 2010

feriefryd

Fortsatt tusenfryd i oktobersol.
Ferie også.

fredag 8. oktober 2010

Boktyven


Boktyven av Markus Zusak


Jeg begynte å lese boken uten å være klar over at det skulle handle så direkte om krigen- og da særlig jødeforfølgelsene i all sin uforståelige grusomhet. At døden er fortelleren i boken gir handlingen en helt spesiell dimensjon og gir døden den plassen og det ubønnhørlige nærværet som den faktisk har krav på...fordi handlingen utspiller seg under 2. verdenskrig.
Døden fremstilles som en nøktern og litt sliten forteller: ”Det var så mange mennesker som lette etter meg på denne tiden; de ropte navnet mitt og ba meg om å ta dem med meg. (s. 492)

”De allierte bombet Hamburg- og hva dette angår, er jeg glad jeg har mine mirakuløse sider. Ingen andre kunne båret med seg nesten førtifem tusen sjeler i løpet av så kort tid. Ikke på en million mennesklige år. ”(s. 496)

Leseren blir ikke tatt med direkte til konsentrasjonsleirene eller de verste krigsherjingene. Men de er i høyeste grad til stede gjennom de menneskene vi møter i den lille byen Molching, der ni år  gamle Liesel bor. Det er hun som er boktyven- og hun er en del av håpet og fremtiden i historien. Og selv om hun forbanner ordene i en tung stund- fordi Der Führer skjønte hvordan han kunne forføre et helt folk med nettopp ord- så elsker hun nettopp også ordene sterkt og inderlig. Det er de som bærer henne videre. Hennes møte med den unge jøden Max blir skjellsettende- for de begge.
Det er så mye smerte og mørke som ligger under og som blir tettere og tettere rundt personene jo lenger ut i krigen handlingen går. Underveis leste jeg med en håpløs forventning om at det skal gå bra for alle- til slutt. At de skal klare å komme seg gjennom dette. Og noen klarer det. Ved siden av alt det mørke er det likevel så mye lys i denne fortellingen. Lyset, håpet, gleden- den er der, rett ved siden av og blant menneskene. Forfatteren skriver varmt og innstendig, språket inneholder slående bilder:  ”pistolen klippet et hull i natten” og ”dørens fryktinngytende hud”.. Slike bilder gjør meg ekstra  oppmerksom og til stede i handlingen. Plutselig var det også øyeblikk av så intens spenning at jeg nesten ikke orket å lese akkurat der, men bare hadde lyst å hoppe over for å se hvordan det gikk.....og mot slutten av boken var noen øyeblikk så vonde at jeg gråt. Hva er det vi mennesker har gjort mot hverandre?!?! Døden har noen spørsmål om menneskeheten den gjerne ville stille til Liesel til slutt, og den stiller de spørsmålene til oss også:

 ”Jeg ville forklare at jeg ustanselig overvurderer og undervurderer menneskeheten- at det er svært sjelden jeg simpelthen vurderer den. Jeg ville spørre henne om hvordan den samme tingen kan være så heslig og så storslått, hvordan ordene og historiene dens kan være så tilintetgjørende og så lysende.”

Skal du lese en bok til om krigen- les denne. Den er sterk, vond og vakker. Den blir med deg videre.

onsdag 6. oktober 2010

"i overgangen mellom linje to eller tre..."

dråpen
henger der 
ikke


Disse linjene av Jan Erik Vold åpner poesiens muligheter. Det var en fryd å lese det første gangen-og er det fortsatt. I dag har dråpene vært ustanselig konstant utømmelig nedagående i ett enda kjør. REGN. 
Jeg googlet "dråpen" på nett og kom over et morsomt utsagt fra forfatteren selv-som svar til en leser.


Hei Jan Erik
Innsendt av: Vinterblå, 09/04 - 2005 kl. 15:49 

Henger dråpen der ?"

Diktet går som følger:

dråpen
henger der
ikke

Svar: I linje 1 henger dråpen der. I linje 2 henger dråpen der.
I linje 3 henger dråpen der ikke. Altså ser det ut til at dråpen "slipper"
 i overgangen mellom linje to eller tre.

Hilsen Jan Erik Vold






Og her er noen dråper til fra dagens himmelfall;


tirsdag 5. oktober 2010

Om å tørre å kjenne på kjipheten

Som lærer møter jeg mange utfordringer og gleder. Men det å møte alle de ulike elevene som hver og en har så mange evner og muligheter, det gjør kanskje mest med meg og bidrar til at jeg utvikler meg som pedagog. Noen elever møter større utfordringer og har det mye vanskeligere i hverdagen enn andre, de må gjennom flere kamper og tunge stunder. Det gir meg et perspektiv som også kan speile min egen hverdag- i møte med mine egne barn. I dag deltok jeg i et møte/samtale på jobben med bl.a. en mor som har et barn med asperger. Vel hjemme igjen hadde jeg en samtale med trettenåringen om noe som faktisk var sårt og vanskelig for han. Det var ikke så lett for meg heller å snakke om det, vi ble faktisk lei oss, begge to. Det er viktig å møte det som er kjipt, kjenne ordentlig godt på at "fy fillern, dette er traurig...!" Og si det. Da blir det ikke så farlig lenger. Så enkelt ble det i dag, fordi jeg visste så altfor godt om andre som har langt langt verre problemer enn her i heimen. Og det er lov å bare sette på ovnen å lage seg en ferdig-pizza på en slik dag. Det er rett og slett helt greit. Nærmest påkrevd.

søndag 3. oktober 2010

Bøker på farten

tre bøker for de voksne

to bøker for livet og glæden
to bøker til språklæraren, liker alltid å bli inspirert av "utdaterte" lærebøker
to bøker ....om klovnens perspektiv...?
to bøker for Bergensentusiastene
Da jeg hadde plukket med meg noen bøker på loppemarkedet i dag og skulle betale, fikk jeg vite at det kostet 100 kroner for en pose-! Da var det bare å finne mer. Og se hva "Jeg fant! Jeg fant!" for en hundrings! Noe for enhver smak. Vi prøver å leve etter et prinsipp her hjemme....at vi stadig bytter ut bøkene i bokhyllen med nye. Det gjelder selvsagt de bøkene vi godt kan klare oss uten. Bergensbøker går aldri ut igjen av dette hus, ei heller bøker som har tatt plass i hjertet. Men de fleste andre lever et relativt utrygt liv her hjemme. Mon tro hvilke av disse bøkene her som fortsatt bor her om ett år? en glede å finne de, hvertfall!
tre biografier-både for voksne og barn
og to bøker til tiåringen
Fikk jeg alt dette bare for hundre kroner? jeg gjorde visst det.... Hurra for bøker i bevegelse!

fredag 1. oktober 2010

Woman in Art

Septemberskog

og solfangst