Om filmen "Inception" og det å "binde knuter på øyeblikk..."

Jeg og min kjære innviet det nye filmrommet vårt i helgen med å se ”Inception”. Hjelpe og trøste, for en film!! Vi fikk den samme følelsen som da vi så Matrix sammen, fullstendig fascinert, oppslukt. Vi bare så på hverandre sånn: ”Jøss…!” Jeg ante ikke at det var dette filmen handlet om. Det å drømme blir liksom ikke det samme etter dette. Jeg har litt treg oppfattelsesevne på sånne logisk/matematiske ting, så jeg måtte gå noen runder med meg selv innimellom for å sjekke om jeg hang med. Det meste av det som skjedde i  filmen skjedde i drømmene til personene. Kan det bli noe spennende da, når ingenting egentlig er virkelig….? Du kan jo bare hoppe foran toget, så våkner du. Men så enkelt var det ikke, nei! Wow. Hjernen slo litt krøll, jeg ble rimelig svimmel av denne fremtidsfilmen. Slutten er irriterende åpen, det blir opp til oss å komme med svaret. Og da kjenner jeg litt av ubehaget som noen i filmen også kjente på...Var han tilbake i virkeligheten....eller var han i en ny drøm....? Jøje meg.

Jeg holder på å lese "En dåre fri" av Beate Grimsrud, og tenker som så at det kan søren meg ikke være lett å forholde seg til virkeligheten når den er på flere plan og når man har stemmer i hodet å forholde seg til. Jeg tenker som så at Eli i boken lever litt som i drømmene, med stadig parallelle virkeligheter, der hun må løpe litt til og fra. Bare hør på denne linjen fra boken:

”I bunnen av øyeblikket binder jeg en knute.”

bildekilde