lørdag 8. september 2012

Mister Pip av Lloyd Jones

Jeg har lest mye bøker siste halvåret. Her er en av de store leseropplevelsense mine- som har gjort at jeg nå er halvveis i Store forventninger av Charles Dickens. Grunnen til det finner dere ut når dere har lest resten:)

Bøker som handler om lærergjerningen appellerer særlig sterkt til meg , kanskje fordi jeg selv er lærer. Det blir ekstra nært og gripende. I området rundt en stillehavsøy er det borgerkrig og de mest grusomme ting skjer rundt den lille befolkningen. Volden når også de, men på magisk vis klarer forfatteren- gjennom Mr Watts og eleven som forteller om sine opplevelser- å skape et magisk univers i fellesskapet mellom læreren, elevene og fiksjonen. Skolen er egentlig stengt, men mr Watts (som egentlig slettes ikke er utdannet lærer) åpner klasserommet for barna på øya. Der får de fred fra virkelighetens gru og får drømme, ta del i og skape sammen. Og Watts baserer omtrent hele sin undervisning på Charles Dickens roman "Store forventninger"! De lever virkelig gjennom denne fiksjonen, gjennom denne Mister Pip som er hovedperson i Dickens roman. Jeg leste denne boken på hyttetur, hadde med meg for lite lesestoff og måtte spare litt på sidene…Det ble en underlig blanding av fortryllelse og fortvilelse å lese. Både grusomt og fantastisk. Slik livet også er…? I sannhet berikende lesning! Eleven i boken er jeg-personen, hun lærer alt om Dickens da hun blir voksen. En selvsagt bok å lese i Dickensåret! Og nå er jeg halvveis i originalen "Store forventninger." Må jo finne ut mer om hvem denne mister Pip var. 

5 kommentarer:

  1. Eg har og lese denne i vår og fekk og lyst til å lese Dickens. Mykje av det du beskriv er eg einig i, men eg klarte ikkje heilt å la vere å irritere meg over kor naivt og eindimensjonalt kvinnene på øya (mora og dei litt mindre sentrale kvinnene) vart framstilde. Det var ei bok som hadde mykje godt i seg, men ho nådde ikkje heilt opp, for min del.

    SvarSlett
  2. Fremstillingen av kvinnene var noe underlig, ja. Det skapte også en spenning i fortellingen. Moren til jeg-personen og mr Watts hadde det jo litt ugreit med kommunikasjonen seg imellom. Men der skjedde det jo virkelig en utvikling. -Uten å røpe handlingen.... Men jeg syns det var flott når Watts inviterte mødrene til å fortelle i klasserommet, om både det ene og det andre. Sånn undervisning kunne vi gjerne hatt mer av her-! Hyggelig at du har lagt meg til på bloggen din, jeg skal ta en nærmere titt på din!

    SvarSlett
  3. Hm. Denne virker da veldig fin. Jeg har altså en så stor bunke jeg skal lese, og nå fikk jeg lyst til å lese denne også! Skal du forresten være med på bokbloggtreffet til helgen?

    SvarSlett
  4. Bokbloggetreff hadde vært noe, gitt! men litt vanskelig å mobilisere seg ut av Bergen...:) Kos dere!

    SvarSlett
  5. Den er grei - neste gang da!

    SvarSlett