Snøbarnet av Eowyn Ivey

For en vakker bok! Mabel og Jack flytter til Alaska for å komme over sorgen over at de ikke kan få barn. Harde livsvilkår og depresjon er kanskje en dårlig kombinasjon, men livet tar en helt ny retning for dem når de en kveld lager en snøjente av den første snøen som faller det året. Skildringene både av naturen i Alaska og Mabels egen sorgprosess er levende og gripende. Og mystikken rundt "snøjenta" som etterhvert blir mer og mer håndgripelig skaper en fascinerende spenning gjennom hele boken. Også etter at jeg leste den ferdig. Kanskje fordi historien er litt blanding av eventyr og virkelighet...? En rød tråd i romanen er referansen til et russisk eventyr som også handler om to eldre mennesker som lager et lite barn av en snøfigur. Anbefales!

"kjære søte Mabel," sa hun. "Vi vet aldri hva som kommer til å skje, gjør vi vel? Livet kaster oss ustanselig hit og dit. Det er det som er det eventyrlige ved det. At vi aldri vet hvor vi havner eller hvordan det går. Det er et mysterium alt sammen, og sier vi noe annet, lyver vi for oss selv. Si meg- når har du følt sterkest at du levde?"

Nedenfor kan du høre både forfatteren og bokanmelder ytre seg.




og her var et nydelig innslag også!