Klokker i snøen

Jeg har ikke sett dem ennå, i år. 

Men jeg vet de er der. 

Det er fint å tenke på.

Hvilepuls

Det regner
Ja, helt sant.
Og bloggpulsen min er i hvilemodus.
Det er helt greit.
For meg er bloggen et hundre prosent "bare må gjøre"-sted
Det er en tid for alt.

Og det regner i Bergen.
Tenk det, du!

Et akutt behov for et sjakktrekk

Pompøst
kompromissløst
Perfekt for en tirsdag- sånn uten videre.

"Den finaste triste kjensla som finst"

I et intervju i Sunnmørsposten forteller Maria Parr om sitt forfatterskap. 

Sitat:

Forfattaren trur mange vaksne les bøkene frå sin eigen barndom for borna sine, fordi dei ikkje veit kva dei skal velje.

"For all del – la ungane lese Lindgren, Vestly, Egner og andre klassikarar, men gje dei noko anna i tillegg. "

Og jeg er så glad for at jeg har noe annet å gi niåringen også. Vi er snart ferdige med Vaffelhjarte, sammen. Her forleden, en sen vinterferiekveld i denne uken var det litt hardt både for meg å henne å lese.

Hør bare:

Det ble plutselig stille mellom de linjene jeg leste høyt i ”Vaffelhjarte.” Stille - og blankt i øynene. Jeg og niåringen visste hvorfor. Vi leste om da Trille nettopp har mistet tante-farmor. Så får han plutselig vite at Lena, supervenninnen og supernaboen skal flytte! Å, hvor verden raser sammen. Å, hvor vi forstår Trille! Akkurat det samme opplevde niåringen for tre år siden. Vegg i vegg hadde vi noen naboer som vi var veldig glad i . Niåringen og jenten ved siden av var erteris.

Det er en egen lykke å bare kunne løpe ti meter bort og ringe på en venninnes dør. Den muligheten opphørte da de flyttet, og de tok det tungt begge to. Heldigvis har de fortsatt kontakt og besøker hverandre, men den samme nærheten og tilhørigheten som var før er ikke der lenger. I ”Vaffelhjarte” beskrives det så inderlig og sterkt, jeg innrømmer at jeg var litt skjelven i stemmen selv da jeg leste om det. Et sterkt øyeblikk for oss begge. Vi måtte lese flere kapittel for å komme oss ut av Trilles depresjon:

” Inni meg var det i staden for ein stor klump, som aldri forsvann. Klumpen kom mest av at Lena var borte, kjende eg. Det forandra alt. Trea var ikkje til å klatre i lenger, og føtene ville ikkje springe. Ho må ha hatt noko med maten å gjere også, for plutseleg var det ingenting som smakte noko. Det var det same om eg åt skive med leverpostei eller is. Det var nesten så eg lurte på om det var meininga eg skulle slutte å ete. ”

Han snakker med farfaren sin om dette, også. At han savner så fryktelig:

Så såg farfar alvorleg på meg og sa at å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst.

 –Du forstår, Trille-farr, at om ein er trist fordi ein saknar eit menneske, då betyr det at ein er glad i det mennesket. Og å vere glad i nokon, det er det finaste som finst. Dei vi saknar, har vi inni oss. Han slo seg på brystkassa så det small.

-Åh..., sa eg og drog ermet over auga. –Men farfar, ein kan ikkje leika med folk som er inni her, sukka eg og slo meg på brystet eg også. Farfar nikka tungt og forsto.

Og sinnet kom også fram.

”Eg trampa rasande ut av kjøkkenet. Vaksne folk skulle ikkje vore oppfunne! Drive slik og ta med seg ungar hit og dit, når dei ikkje ville!”

Takk, Maria Parr, for en sterk leseropplevelse. Gjenkjennelsen og ordene som blir satt på savn og sorg for barn- det er så viktig og fint. Og heldigvis har vi hatt vinterferie denne uka, så lesestundene om kveldene ble ekstra lange. Og det ordner seg i Knert-Mathilde...
 (ja, et underlig navn på et sted, ikke sant?!:)

”Tenk alt vaksne kan ordne når dei berre vil! Eg hadde spurt mamma om ho kunne trylle.

-Både eg og mor til Lena kan trylle, hadde mamma svara då.

Kinderbuch!

Vakkert

Takk til Rullerusk, jeg fant denne herlige videoen på hennes blogg i dag. Nyt den!
Angela Kohler

Enkefruens røøde Bergenser

Finnes det herligere saker?
Enn å ha ferie og bare ta det som det kommer?


Svigermor er uflyttet bergenser som bor i Haugesund. Hun har vært enke i 30 år og tok i mot rødvinen denne gangen med et stort smil. Denne måtte hun bare få pga av etiketten!

Og denne gangen gikk jeg rundt i huset og tok bilde av noen av lampene hennes. Fine og helt autentiske fra den tiden de ble laget. Og den gule tapeten er klassisk "Bergenstapet."

Og mitt første vårtegn:
På Fretex i Haugesund gjorde jeg et knallkupp. Kjøpte meg vårjakke fra Noa Noa til en hundrings. 

Den som leter skal finne, sånn er det bare.


Ferie er fint. Fredelig.

Nok av snø er det også ennå. Ti minutt med bil og vips er vi i en skiløype-! Gull. Ja, bildet nedenfor tok jeg da jeg var i Haugesund. Havet har vi ikke så mye av her i Bergen, men bildet var så fint at jeg måtte ta det med. 

Nok en gang har jeg gått i stå- ved havet hos svigermor

"Alle har vel drømmar 
om å setta seil,
 kryssa hav og strømmar 
med noe aent enn ein mail,
 ri den kvite båre,
- vind og salt i håret -,
 bare ta av gårde,
 aldri styra feil.

Her e nok ein sang om havet
nok ein sjømann har gått i stå,
nok ein sang om morild og ravet 
og om bølgene di blå.

Alle har vel drømmar 
om å slå seg fri,
kasta stramme tømmar,
glømma hus og him og hi.
Heller stå ved roret
sånn som Sinbad gjorde,
ikkje gå fra borde
 før det legges bi.

Her e nok ein sang om havet, 
nok ein sjømann har gått i stå, 
nok ein sang om morild og ravet
og om bølgene di blå.

Havet gir deg lengsel
 itte storm og strøm.
 Fastland e et fengsel.
 Havet e ein drøm.
 Drømmen e ein gave 
som einkver kan få
 som e gla i havet
 og bølgene di blå.

Her e nok ein sang om havet
 nok ein sjømann har gått i stå, 
nok ein sang om morild og ravet
 og om bølgene di blå."

 

Tekst: Ingvar Hovland

Melodi: Øyvind Staveland