"Den finaste triste kjensla som finst"

I et intervju i Sunnmørsposten forteller Maria Parr om sitt forfatterskap. 

Sitat:

Forfattaren trur mange vaksne les bøkene frå sin eigen barndom for borna sine, fordi dei ikkje veit kva dei skal velje.

"For all del – la ungane lese Lindgren, Vestly, Egner og andre klassikarar, men gje dei noko anna i tillegg. "

Og jeg er så glad for at jeg har noe annet å gi niåringen også. Vi er snart ferdige med Vaffelhjarte, sammen. Her forleden, en sen vinterferiekveld i denne uken var det litt hardt både for meg å henne å lese.

Hør bare:

Det ble plutselig stille mellom de linjene jeg leste høyt i ”Vaffelhjarte.” Stille - og blankt i øynene. Jeg og niåringen visste hvorfor. Vi leste om da Trille nettopp har mistet tante-farmor. Så får han plutselig vite at Lena, supervenninnen og supernaboen skal flytte! Å, hvor verden raser sammen. Å, hvor vi forstår Trille! Akkurat det samme opplevde niåringen for tre år siden. Vegg i vegg hadde vi noen naboer som vi var veldig glad i . Niåringen og jenten ved siden av var erteris.

Det er en egen lykke å bare kunne løpe ti meter bort og ringe på en venninnes dør. Den muligheten opphørte da de flyttet, og de tok det tungt begge to. Heldigvis har de fortsatt kontakt og besøker hverandre, men den samme nærheten og tilhørigheten som var før er ikke der lenger. I ”Vaffelhjarte” beskrives det så inderlig og sterkt, jeg innrømmer at jeg var litt skjelven i stemmen selv da jeg leste om det. Et sterkt øyeblikk for oss begge. Vi måtte lese flere kapittel for å komme oss ut av Trilles depresjon:

” Inni meg var det i staden for ein stor klump, som aldri forsvann. Klumpen kom mest av at Lena var borte, kjende eg. Det forandra alt. Trea var ikkje til å klatre i lenger, og føtene ville ikkje springe. Ho må ha hatt noko med maten å gjere også, for plutseleg var det ingenting som smakte noko. Det var det same om eg åt skive med leverpostei eller is. Det var nesten så eg lurte på om det var meininga eg skulle slutte å ete. ”

Han snakker med farfaren sin om dette, også. At han savner så fryktelig:

Så såg farfar alvorleg på meg og sa at å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst.

 –Du forstår, Trille-farr, at om ein er trist fordi ein saknar eit menneske, då betyr det at ein er glad i det mennesket. Og å vere glad i nokon, det er det finaste som finst. Dei vi saknar, har vi inni oss. Han slo seg på brystkassa så det small.

-Åh..., sa eg og drog ermet over auga. –Men farfar, ein kan ikkje leika med folk som er inni her, sukka eg og slo meg på brystet eg også. Farfar nikka tungt og forsto.

Og sinnet kom også fram.

”Eg trampa rasande ut av kjøkkenet. Vaksne folk skulle ikkje vore oppfunne! Drive slik og ta med seg ungar hit og dit, når dei ikkje ville!”

Takk, Maria Parr, for en sterk leseropplevelse. Gjenkjennelsen og ordene som blir satt på savn og sorg for barn- det er så viktig og fint. Og heldigvis har vi hatt vinterferie denne uka, så lesestundene om kveldene ble ekstra lange. Og det ordner seg i Knert-Mathilde...
 (ja, et underlig navn på et sted, ikke sant?!:)

”Tenk alt vaksne kan ordne når dei berre vil! Eg hadde spurt mamma om ho kunne trylle.

-Både eg og mor til Lena kan trylle, hadde mamma svara då.

Kinderbuch!