Korrigeringer av Jonathan Franzen

Arghhhh!!!
Det er så kjipt når man ikke får helt foten på en bok.... Sånn er det med meg og Korrigeringer. Og i dag fikk jeg purring fra biblioteket på den, til og med. Jeg tror jeg må forlate dere her, kjære familien Lambert...Midt i deres triville og triste tilværelse, så fullt av undertrykt liv. Og så lite glede og utfoldelse. Jeg er nok ikke veldig lei meg. Selv om det eldre ekteparet akkurat nå er på cruise med Nordic Pleasurelines.

Og jeg sier til meg selv at det er ingen skam å snu. Denne boken var nok ikke ment for meg.
Det er en goldhet inni her som jeg ikke klarer å fascineres helt av. Dette utdraget er veldig talende for hvordan jeg opplever boken:

"Om noen var hjemme betydde alt for et hus. Det var mer enn den viktigste kjensgjerningen. Det var den eneste kjensgjerningen. Familien var husets sjel. Sjelen var som muldvarpen i hulen sin. Bevissthet var for hjernen som familien var for et hus. 
..Kanskje det golde lyset i et hus med tre mennesker i atskilt beskjeftigelse i kjelleren og bare én ovenpå, en liten gutt som ser på en tallerken med kald mat, var som sinnet til et deprimert menneske." (s. 289)

Uff......Jeg følte meg aldri hjemme i denne romanen og trekker meg stille og rolig ut bakveien. Han kan skrive så mesterlig han vil for meg, jeg orka ikke mer.

Det er mange som har noe å si om denne boka: Les hva Bokdama sier her.
Heklehatt er mer tilbakeholden...
Selv har knapt talerett siden jeg hoppa av midt i...(på s. 351) Og ja;  jeg bryter ut og tilstår: Jeg er FRI!