tirsdag 19. januar 2010

"Jeg tilstår å ha levet."


I BT i dag siteres Pablo Neruda med de siste linjene han skrev før han døde: 
"Jeg tilstår å ha levet."
 I filmen Postmannen møter vi den unnselige og fattige postmannen Mario (spilt av skuespilleren Massimo Troisi ) Pablo Neruda. Neruda lærer ham at hvert øyeblikk har sin mening, og gjennom lyrikk og poesi kan  man komme nærmere sine drømmer. En vakker og uforglemmelig film som gjør en enda gladere i menneskene og livet. Noe som også gjorde et sterkt inntrykk var at skuespilleren Troisi døde rett etter filminnspillingen var ferdig, etter lengre tids sykdom.





EI ROSE
Eg ser ei rose ved vatnet, eit lite beger
av raude augnelok,
halde oppe av ein luftig tone:







eit lys av grøne blad rører ved kjeldene
og skaper om skogen med einslege vesen
på gjennomsynlege føter:
lufta er full av lyse klednader
og det sovande treet veks seg stort.

Pablo Neruda 
(til norsk ved Kjartan Fløgstad)

mandag 18. januar 2010

"Kom ikkje med heile sanningi"


Så glad jeg ble. Jeg fant et nettsted i dag med mange fine bilder av Olav H Hauge. Her er de.




Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.


Olav H. Hauge

søndag 17. januar 2010

Hele familien frem og tilbake





Midt mellom skippertak og intense arbeidsøkter har hele familien kost seg kostelig med skikkelig filmhelg- hjemme, i sofaen- bare oss fire. Det ble en herlig a-ha-opplevelse på hvor arti det er å se en film som treffe ALLE i flokken- uansett alder. Og så var det jo ekstra gøy at mamma ikke hadde sett den før heller, selv om den var fra 1985. Ja, den gang mamma og pappa var unge. Tilbake til fremtiden er jo en virkelig underholdende og godt laget film! Jeg fikk virkelig ikke med meg hva den  handlet om den gang for over tyve  år og lenge siden. Den har jo et genialt konsept. Når Michael Fox havner tilbake i tid og møter sine foreldre FØR de blir kjærester...........og så blir hans vordende mamma interessert i ham! Det er jo et utrolig morsomt øyeblikk. Og ekstra gøy er det å se filmen sammen med en nybakt ten-åring og niåring som begynner å spørre ut oss om hvordan det egentlig var den gang vi møttes? Vi så første film lørdagskvelden og nr. 2 i dag. Nå gleder vi oss til å se nr. 3 til helgen igjen. Jeg tror jeg må lage en liste over filmklassikere vi kan se sammen, ikke bare de nyeste filmene, men også perlene fra fortiden. Og ingen tvil om hvem vi hadde mest moro av; den skikkelig gale professoren! Han ble vår store helt!

Jeg tror jeg har en svakhet for filmer som leker seg med tiden. I barneTV-serien Jesus og Josefine ble jeg veldig begeistret for handlingen, der Josefine kan gå frem og tilbake i sin egen og Jesus sin tid. På den måten er hun med å påvirke bibelhistorien og blir selv en viktig skikkelse i bibelen en stund som ”Piken fra Nord.” En god film konkurrerer vel bort det meste av det man ellers får servert som lørdagsunderholdning fra TV`n. 




torsdag 14. januar 2010

så er man der




skippertak
subst. n skippertak () [ˈʃipəɾtɑːk] kort og intensiv antrengelse
ta et skippertak for å få ferdig noe






og...........når man har så mye man skal få ferdig har man plutselig så mye annet man vil gjøre....som å fabulere rundt dette bildet som hang på veggen hos en venninne av meg- rett før jul stod jeg og så på det bildet og tenkte at her kommer vi rett inn i et drama, her ligger historiene, og at bilder er spennende å starte med når man skal lage historier.......også for elevene. Og slike ting hefter jeg meg opp i når jeg egentlig må ta et skippertak. Men altså, skippertaket har jo litt med saken å gjøre, hvertfall med bildet å gjøre. La nå det være sagt. Og så gjelder det å holde seg på dekk når det stormer som verst. Være stø på beina. Når selv skippern er med går det nok bra.




tirsdag 12. januar 2010

Mamma, kom til saken!



TV og NRK super er på, mamma slår det av og sier til niåringen og venninnen som er på besøk: ”Nå er det ut og leke, dere kan ake!” De går med på det, men niåringen forlanger at trettenåringen med besøket sitt på rommet også må gå ut. Det er fint å være flere i bakken.
Jeg entrer gutterommet og starter forhandlinger: ”T.(niåringen) og venninnen skal ut, det må dere også.” Ø. (trettenåringen): ”Glem det!” X-boksen durer, ManU-stjerner ruller over skjermen fra FIFA10. Jeg: ”Hva med lekser, da, det skal du også gjøre!?” Ø: ”Gjør de etter middag.” Jeg: ”Ja, da må du hvertfall ut nå, for da blir det ikke utetid etterpå! Ø:”Nei, etterpå kan eg gå ut, ikkje no!” Jeg: "Ja, da får du gjøre lekser nå, da." Ø: "Ha´kje lekser!" Da kommer det nede fra trappa, fra niåringen: ”Mamma, kom til saken!” Så drar jeg ut kontakten og tar fjernkontrollene. Sånn "årnar" man det. Takk for klok oppfordring, niåring!

mandag 11. januar 2010

Frost og stjerner


Frosten er skulptør
jeg var på vernisage på lørdagskvelden
da jeg gikk til damefest langs denne veien.
Og i kveld var jeg og niåringen på ski i bakken bak huset.
Jeg så opp på stjernehimmelen 
så ned på bakken igjen
hodelykten til niåringen skinte fra bakken der hun nettopp hadde falt
-som en stjerne.
Og det var bare smil og ingen vondter noe sted.
Stjernene lyser fra jorden og opp på himmelen også.

søndag 10. januar 2010

Dødsrekka på fredagskvelden.....




En litt underlig første fredagskos i det nye året, må jeg si. Og en spør seg jo hvorfor en vil pine seg selv på denne måten. BBC-serien Survivors /Etter katastrofen gikk i to omganger på selveste ”Gudskjelovkvelden.” Første gang det ble laget serie av Terry Nations bok Survivors var på 70-tallet. Denne serien har skapt debatt før, og ble satt på vent i  NRKs programplan i verste svineinfluensatiden sommer og høst i 2009. Hvorfor i all verden sitte og se på denne grusomme TV- serien som handler om menneskets verste mareritt; katastrofen som utrydder nesten alle- og lar noen få være igjen,  de som blir dømt til skape et nytt liv blandt døde kropper og fulle matlager- som kommer til å forsvinne. Jeg spurte meg selv underveis og etterpå hva som gjorde at jeg ble sittende. Når det verst tenkelige skjer, hva er vi mennesker i stand til. Er mennesket grunnleggende godt eller ondt? Hva er viktig i livene våre, oss mennesker imellom. Slike tanker kom sigende inn. Og det er kanskje dette behovet for å se mennesker helt på knivseggen, satt til veggs med avgrunnen foran seg, behovet for å se hvordan de klarer seg- og hvilke valg de tar. Dette skrekkscenariet får hvertfall meg til å tenke igjennom hvordan livet bør leves og hvor deilig det er å være blant mennesker. Og hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Slik overlever vår mennesklighet.