Boktyven

kilde

Boktyven av Markus Zusak

Jeg begynte å lese boken uten å være klar over at det skulle handle så direkte om krigen- og da særlig jødeforfølgelsene i all sin uforståelige grusomhet. At døden er fortelleren i boken gir handlingen en helt spesiell dimensjon og gir døden den plassen og det ubønnhørlige nærværet som den faktisk har krav på...fordi handlingen utspiller seg under 2. verdenskrig.

Døden fremstilles som en nøktern og litt sliten forteller: ”Det var så mange mennesker som lette etter meg på denne tiden; de ropte navnet mitt og ba meg om å ta dem med meg. (s. 492)

”De allierte bombet Hamburg- og hva dette angår, er jeg glad jeg har mine mirakuløse sider. Ingen andre kunne båret med seg nesten førtifem tusen sjeler i løpet av så kort tid. Ikke på en million mennesklige år. ”(s. 496)

Leseren blir ikke tatt med direkte til konsentrasjonsleirene eller de verste krigsherjingene. Men de er i høyeste grad til stede gjennom de menneskene vi møter i den lille byen Molching, der ni år  gamle Liesel bor. Det er hun som er boktyven- og hun er en del av håpet og fremtiden i historien. Og selv om hun forbanner ordene i en tung stund- fordi Der Führer skjønte hvordan han kunne forføre et helt folk med nettopp ord- så elsker hun nettopp også ordene sterkt og inderlig. Det er de som bærer henne videre. Hennes møte med den unge jøden Max blir skjellsettende- for de begge.

Det er så mye smerte og mørke som ligger under og som blir tettere og tettere rundt personene jo lenger ut i krigen handlingen går. Underveis leste jeg med en håpløs forventning om at det skal gå bra for alle- til slutt. At de skal klare å komme seg gjennom dette. Og noen klarer det. Ved siden av alt det mørke er det likevel så mye lys i denne fortellingen. Lyset, håpet, gleden- den er der, rett ved siden av og blant menneskene. Forfatteren skriver varmt og innstendig, språket inneholder slående bilder:  ”pistolen klippet et hull i natten” og ”dørens fryktinngytende hud”.. Slike bilder gjør meg ekstra  oppmerksom og til stede i handlingen. Plutselig var det også øyeblikk av så intens spenning at jeg nesten ikke orket å lese akkurat der, men bare hadde lyst å hoppe over for å se hvordan det gikk.....og mot slutten av boken var noen øyeblikk så vonde at jeg gråt. Hva er det vi mennesker har gjort mot hverandre?!?! Døden har noen spørsmål om menneskeheten den gjerne ville stille til Liesel til slutt, og den stiller de spørsmålene til oss også:

 ”Jeg ville forklare at jeg ustanselig overvurderer og undervurderer menneskeheten- at det er svært sjelden jeg simpelthen vurderer den. Jeg ville spørre henne om hvordan den samme tingen kan være så heslig og så storslått, hvordan ordene og historiene dens kan være så tilintetgjørende og så lysende.”

Skal du lese en bok til om krigen- les denne. Den er sterk, vond og vakker. Den blir med deg videre.