i desembermørke

Ensom er jorden

Ensom er jorden. Med sitt mørke følge
glir den avsted på Melkeveiens bølge,
glir den avsted mot ukjent evighet.
Ensomt står mennesket med tomme hender.
Solen slår gnister. Nattens stjerne brenner.
Vi er på vei mot noe ingen vet.


Mannen kan ikke endre jordens bane,
og vi kan bare undertiden ane
noe som evig søkende tar form.
Nettene er så farlige og lange.
Vi er så få, og likevel så mange.
La oss stå sammen under sol og storm.


Inger Hagerup