Madeleine Thien: Det vi ikke vet

For to uker siden ville jeg ta en pause fra Knausgård og rett og slett lese en bok jeg IKKE hadde hørt noe om fra før.... Nå har jeg våget meg på en liten bokanmeldelse:


Madeleine Thien: Det vi ikke vet
Gail produserer radiodokumentarer i Vancouver og foreldrene hennes er immigranter fra Malaysia og Kina. Når boken begynner er Gail faktisk død, og hennes liv og prosjekt er en av de historiene som blir fortalt ved tilbakeblikk i romanen. Det er tapet og savnet som danner grunntonen i boken. Gails kjæreste Ansel snakker om sorgen med sin gamle nabo, som selv har vært enkemann i flere år og har blitt vant til å leve med savnet etter sin Patricia:

”Sorg er den tiden da man stiller alle spørsmålene. Hvis man ikke finner en måte å få svar på dem , kommer man ikke til å leve videre. Man kommer ikke til å tenke på å få barn. Kanskje det er en evolusjonsmessig nødvendighet for å finne en måte å akseptere døden på, din egen eller andres. Vi glemmer at det er en mulighet. Folk dør, og vi blir overrasket. Det synes alltid så usannsynlig. Det er et bedrag. Det er som det du sa om perspektiv. På avstand kan jeg akseptere alt. Jeg kan se tingene som gjentar seg, mønstrene og så videre. Jeg aksepterer at universet er tretten milliarder år gammelt. Men på nært hold, akkurat her, er stedet man føler smerte, sorg. Akkurat her er det ting jeg aldri kan forsone meg med. det som hjelper meg, er når jeg sovner og drømmer om henne, drømmer om min Patricia, og hun sier: Det er ikke noe å bekymre seg over. Slapp av. Gi slipp på det. ” Han rister på hodet. ”Men det skjer ikke ofte nok, slett ikke ofte nok.”

Gail forsøker å løse en gåte fra fortiden, fra hennes foreldres liv i Asia. Handlingen beveger seg i et spenn fra 2. verdenskrig i Malaysia og Kina til nåtiden i Canada og Vancouver. Det er uvant å sette seg inn i krigshistorien fra dette området av verden. Jeg får plutselig et innblikk i en verdensdel jeg har lest lite om fra før. Denne delen av handlingen er brutal og vond, slik livshistorier blir når krigen ubønnhørlig skjærer inn i menneskers skjebner. Gail skjønner at det er mye foreldrene ikke har fortalt henne, det er så mye hun ikke vet. Det er disse gåtene som driver handlingen fremover og gjør at jeg vil vite mer. Jeg ble kanskje litt skuffet på slutten. Boken er først og fremst drevet av en indre handling, hva som skjer i personenes tanker og følelser, hvordan de forsoner seg med fortiden og livet sitt her og nå.

Jeg lot være å lese noe om forfatteren mens jeg leste boken. Det falt litt på plass da jeg etterpå leste at boken har flere sammenfallede punkter med Madeleine Thiens eget liv. Blandt annet var hun selv i en sorgprosess over tapet av sin mor da hun skrev boken. Sorgen var så inderlig beskrevet, uten å bli sentimental. En vakker og sterk fortelling.

Madeleine Thien