Snøbarnet av Eowyn Ivey

For en vakker bok! Mabel og Jack flytter til Alaska for å komme over sorgen over at de ikke kan få barn. Harde livsvilkår og depresjon er kanskje en dårlig kombinasjon, men livet tar en helt ny retning for dem når de en kveld lager en snøjente av den første snøen som faller det året. Skildringene både av naturen i Alaska og Mabels egen sorgprosess er levende og gripende. Og mystikken rundt "snøjenta" som etterhvert blir mer og mer håndgripelig skaper en fascinerende spenning gjennom hele boken. Også etter at jeg leste den ferdig. Kanskje fordi historien er litt blanding av eventyr og virkelighet...? En rød tråd i romanen er referansen til et russisk eventyr som også handler om to eldre mennesker som lager et lite barn av en snøfigur. Anbefales!

"kjære søte Mabel," sa hun. "Vi vet aldri hva som kommer til å skje, gjør vi vel? Livet kaster oss ustanselig hit og dit. Det er det som er det eventyrlige ved det. At vi aldri vet hvor vi havner eller hvordan det går. Det er et mysterium alt sammen, og sier vi noe annet, lyver vi for oss selv. Si meg- når har du følt sterkest at du levde?"

Nedenfor kan du høre både forfatteren og bokanmelder ytre seg.




og her var et nydelig innslag også!

Sterk sang. Fin sang. Fy søren

Fine sangen! Det er det jeg har å si i dag. Jeg har en venninne som kunne sunget om det samme.
Fy søren.
Brudd kan være beintøft. Som oftest, egentlig.

En overfladisk følelse?

På vippen til ny skolehøst har vi fått en lekse til i morgen. Hva kan vi bære med oss som det viktigste, mest verdifulle, etter terroren i Oslo?

Jeg hørte på Vilde Bjerke i dag, hun holdt foredrag om sin far, ””En personlig reise i Andre Bjerkes forfatterskap.” En fornøyelse både å se hennes strålende smil og høre henne fortelle. Hun sa noe viktig om gleden. Bjerke lurte litt på hva han skulle konsentrere seg om å skrive i diktene sine. Smerten eller gleden? Han ble beskyldt for å skrive for overfladiske dikt ofte, fordi diktene hans var så fulle av begestring , lykke og glede. Men den dypeste av alle tilstander var gleden, mente Bjerke. Det var den han ville hylle og det var noe av det han ville nå inn til menneskehjertene rundt seg med.

Det mest dyrebare å ha med seg videre….?

Kjærligheten til livet.

Gleden.

Det som blir større når man deler.

Vi søker sammen

Fra Dagbladet

Aldri har fellesskapet betydd så mye. Vi prøver å finne ordene igjen.
Samtaler ansikt til ansikt- eller i telefon.
Det er ikke til å bære.

Men vi skal klare det sammen.

Kanskje blir vi bedre mennesker av dette.

Sorg

I dag skulle min nære og kjære venninne blitt 45 år. For to uker siden sovnet hun stille inn med sine nærmeste rundt seg her i Bergen. Vi har fulgtes i så mange år,

(fra vi var 17 og 19 år) flyttet til og med til samme by, fikk barn på samme alder... Vi ble så sterkt en del av hverandres liv. Vi delte så mye, ikke minst tanker, bekymringer, gleder....latter og galskap. Sorgen er så stor og overveldende. Samtidig har vi rundt fått lov til å venne oss til tanken om at hun skulle forlate oss i disse månedene før hun døde. Det har vært en intens vår. Bånd har blitt knyttet tettere.

Sorg og tap kan man ikke løpe fra, det må sakte men sikkert gå seg til og bli med videre i livet. Derfor ble jeg nødt for å dele dette her viss jeg skal fortsette med å skrive i denne bloggen. Sorgen vil ligge som en mørk bass-streng under mye av det jeg gjør og tenker fremover. Uten at jeg nødvendigvis trekker inn sorgen konkret.

I vanskelige tider blir livet ekstra sterkt, venner og familie trer klarere frem og blir så betydningsfulle. Min venninne gjorde verden så vakker og morsom rundt seg. Jeg vil prøve å fortsette med det. Til slutt et sitat fra en bok om tango- som jeg lå hjemme i sofaen til min venninne og leste i, kort tid etter hun hadde fått den endelige beskjeden om at sykdommen (kreft) ikke kunne stoppes.

”Kan hende er det fordi rosen også har torner, at den er det evige kjærlighetssymbolet. Det er en uungåelig eksistensiell lov at det beste og verste befinner seg tett inntil hverandre- imellom går det en usynlig grense- det gis intet varsel om du trår over, bare konsekvensen. Om den skulle inntreffe.” (Ole Hankø)

Konsekvensen ved å knytte seg sterkt til mennesker........at det gjør så vondt når du mister dem. Og den sorgen er til å leve med, tross alt. Fordi det er kjærlighet. Det er livet.