Rusalkas sang til månen

Vi bodde på Sinsen sammen da, jeg og min venninne. Vi tok ofte trikken hjem, og endestoppet var i en undergang.
"Vent her litt, a."
"Å?" sa jeg.
"Kanke du være publikum? Det er så god akustikk her."
Og så stod jeg der, da de siste passasjerene hadde gått. Og så begynte hun å synge. "Rusalkas sang til månen." Det var fint og fullt av ungdommelig mot og drømmer. Heldige meg som fikk høre. På trikkestoppet på Sinsen en fredagskveld. Og når du hører sangen og kommer til 02:01 er den på det vakreste. Da brister hjertet litt.

...Den er så svimlende kort, den stund vi mennesker er sammen

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svimlende kort den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli

Det er ett år siden i dag. At min kjæreste kjære venninne døde. På en av de lyseste dagene i året, da alt var i sin vakreste blomsterprakt- da sommeren var over oss med lette åndedrag. Alt det vi delte er med meg videre. Vi som egentlig skulle bli gamle og gale sammen. Men du er med. Du er det...Om du ikke er av denne verden lenger så lever du videre i alt jeg tenker og føler om deg. I latter og gråt. Og du la igjen så mange fine gaver til oss. Herlige venninner som jeg har blitt bedre kjent med gjennom deg. Og ikke minst to flotte og vakre barn som jeg håper jeg alltid skal få være en god venn og støtte for.

Eg er ein glad drøymar

Må jobbe, vil drømme.
Hele dagen jobbe
vil bare reise
.......TIL  MIDDELHAVETS BREDDER.
Det skal skje.
Må bare bare.....
Greit, snart er det ferie, hvertfall!
Da skal det bli laidback-time.....

For divaen

Sorg

I dag skulle min nære og kjære venninne blitt 45 år. For to uker siden sovnet hun stille inn med sine nærmeste rundt seg her i Bergen. Vi har fulgtes i så mange år,

(fra vi var 17 og 19 år) flyttet til og med til samme by, fikk barn på samme alder... Vi ble så sterkt en del av hverandres liv. Vi delte så mye, ikke minst tanker, bekymringer, gleder....latter og galskap. Sorgen er så stor og overveldende. Samtidig har vi rundt fått lov til å venne oss til tanken om at hun skulle forlate oss i disse månedene før hun døde. Det har vært en intens vår. Bånd har blitt knyttet tettere.

Sorg og tap kan man ikke løpe fra, det må sakte men sikkert gå seg til og bli med videre i livet. Derfor ble jeg nødt for å dele dette her viss jeg skal fortsette med å skrive i denne bloggen. Sorgen vil ligge som en mørk bass-streng under mye av det jeg gjør og tenker fremover. Uten at jeg nødvendigvis trekker inn sorgen konkret.

I vanskelige tider blir livet ekstra sterkt, venner og familie trer klarere frem og blir så betydningsfulle. Min venninne gjorde verden så vakker og morsom rundt seg. Jeg vil prøve å fortsette med det. Til slutt et sitat fra en bok om tango- som jeg lå hjemme i sofaen til min venninne og leste i, kort tid etter hun hadde fått den endelige beskjeden om at sykdommen (kreft) ikke kunne stoppes.

”Kan hende er det fordi rosen også har torner, at den er det evige kjærlighetssymbolet. Det er en uungåelig eksistensiell lov at det beste og verste befinner seg tett inntil hverandre- imellom går det en usynlig grense- det gis intet varsel om du trår over, bare konsekvensen. Om den skulle inntreffe.” (Ole Hankø)

Konsekvensen ved å knytte seg sterkt til mennesker........at det gjør så vondt når du mister dem. Og den sorgen er til å leve med, tross alt. Fordi det er kjærlighet. Det er livet.