Filmen Noah

Fra filmen Noah

Uff. Hva skal jeg si. Kvalitetstid med meg og fjortenåringen i går kveld. Endelig skulle vi se Noah med Emma Watson - vår store heltinne fra HP-world… Men hva i all verden var dette? Jeg takler ikke voldsomme episke filmer som ikke klarer å bygge opp nok nerve og drama som fanger deg inn i sin verden. Masse effekter og gode anslag til at dette kan bli spennende og engasjerende. Men det blir det ikke. Uttryksfulle, dramatiske ansikter holder ikke, det blir for enkelt og flatt, rett og slett. Og sorry, mrs Watson, den fødselen din var skrekkelig lite troverdig. Men selve arken var fascinerende stor.

Miss Potter

Lykke! Plutselig kan jeg se spennende, nydelige, vakre filmer jeg nesten ikke har visst eksisterte. På nettet. Det er nettstedet Netflix som har gitt meg muligheten til det. I dag så jeg filmen Miss Potter om fantastiske Beatrix Potter som har laget "Eventyret om Petter Kanin" og alle de andre fantastiske historiene og bildene. Fin film, rørende og interessant. Inspirerende dame!

Når fireåringer kommer på besøk

Da må man rett og slett opp på loftet og hente den esken med biler som han på 15 pakket bort for maaaaange år siden. Og mens du sitter der oppe på loftet og lar sentimentaliteten og melankolien bølge over deg må du minne deg selv på at livet går videre, tiden går fremover, ungene strekker seg...
Og at det er fantastisk at det fortsatt finnes fireåringer i verden- selv om de ikke er mine, lenger!
Og han visste veldig godt hva man skulle gjøre med bilene!

Og Emil-filmene ble også gode å ha. Jeg angrer ikke på at jeg "ba for dem" da vi hadde opprensking i dvd-biblioteket. Mye har måttet vike, men Emil og resten av Lindgren-filmene har fått oppholdstillatelse livet ut:)

Og du verden så herlig med en fireåring i huset igjen!

Store forventninger av Charles Dickens

Hilsen fra mor og far i boka:)

Kanskje handler denne omtalen like mye om det å eie en bok over lengre tid…som man ikke får lest. Og endelig har fått gjort det. For nå er den min på ordentlig! Fikk den av mine foreldre da jeg var 10 år, kan jo diskuteres om det var egnet lesestoff for den alderen. Tror de tenkte på fremtiden min, dessuten er boken et praktverk og utgitt som første norske oversettelse (Dreyers 1948). Boken inneholder også svart/hvitt bilder fra filmen til David Leans "Great expectations." Vel vel, denne har fulgt meg som en ulest bok i 35 år, gjennom år som student og småbarnsmor….Den har tatt seg veldig fint ut i bokhyllen- men altså forblitt ulest. (O grumme skjæbne) Nå er den tiden forbi, og forandledningen for at jeg begynte å lese den var den var som før nevnt Mr Pip av Lloyd Jones.

Som mange av romanene Dickens skrev er denne også skrevet som føljetong. Dickens var uten tvil en av datidens "såpeseriemestere", og jeg henger virkelig med i fortellingen. Stadig nye uforutsette ting skjer med jevne mellomrom, det kommer inn folk fra sidelinjen som gjør at handlingen tar nye vendinger. Og det er Pip som forteller. Det er hans dannselsereise vi er med på, fra han som liten foreldreløs gutt (bor hos sin søster, som er skikkelig kjip) hjelper en strafffange med mat og utstyr ute på de tåkete myrheiene, til han blir fin herre i London…Jeg sier ikke mer. Dickens underholder ikke bare, han harsellerer med samfunnets makttopper (de med penga og lurendreiertriksene som utnytter de fattige) og solidariserer og setter søkelyset på de fattiges kår. Det sies at denne romanen er en av de med mest selvbiografiske elementer i seg, faren til Dickens hadde selv store pengeproblemer og måtte i gjeldsfengsel.

Det er noe med å lese en klassiker som denne. Den har en veldig solid og trygg fortellerform, noen ganger trekker den jo litt ut i det trege, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Når jeg leste fikk jeg en slik autentisk følelse av å være tilbake i den tiden, det er fint. Londontåken, de øde heiene der straffangene gjemmer seg, herrene i flosshatt og hansker… Dickens er jo en mester i å fremstille sære, gretne og heslige folk. Det er blitt en del av det mentale England for mange, tror jeg:) Menneskeskjebnene, forvillet i egen bitterhet som de overfører til de unge og sårbare. Grådighet og brustne hjerter. Pengene, som bestemmer hvordan du blir behandlet som menneske. Ikke for hva du er god til og bidrar med i samfunnet.

Det er mange underlige skikkelser og skjebner her, Frøken Havisham- grøss og gru. Jagger, som har bukten og begge endene med de fleste som har havnet på skråplanet. Ble jeg klokere på Mister Pip? Ja, han hadde sine opp og nedturer, lærte mye på sin vei, ikke minst om hva som egentlig er viktig i livet: Ikke den peneste dressen og tykkeste lommeboken, men vennskap og kjærlighet, rett og slett. JA! Jeg innrømmer det, jeg er veldig svak for det perspektivet der i en fortelling, altså....!

Skikkelig femtitallsfilmstjerne med på kjøpet som Estella (Valeria Hobson)

OK, skumle damer må også være med; Frøken Havisham (Martita Hunt) 

The Fantastic Flying Books of Mr Morris Lessmore

"Dance, dance. Otherwise we are lost."

kilde

Wim Wenders: Pina

Denne må jeg jo bare få sett!!!

Fredagsfin film

Fredagsfin film med fremtidsblikk....."We can´t go on like this, we just need to say stop-!"
Med et håp om at byen Bergen kan gjøre enda mer fornuftige ting for den rene luften. God helg;)

Filmregn

Det virker som om man på store deler av østlandet og sørvestlandet driver med filminnspilling. De holder på med siste scene, der de to får hverandre, og regner øser noe så aldeles sinnsykt ned....Det er jo....

FILMREGN!

Og så kan jo alle som bor på disse stedene der det regner......løpe ut og stå i det øsende regnværet- og kline til! hihi. I "Fire bryllup og en begravelse" avslutter de også i regnet. (Nedenfor et litt dårlig filmopptak,men tekstet på italiensk, om ikke annet)

Jeg skal aldri mer fnyse over overdrevent filmregn. Nå har jeg opplevd det i virkeligheten. Det KAN regne så voldsomt - ikke bare på film. Og til rulleteksten kommer verdens søteste låt av Wet Wet Wet...Passer også til været...;)

Fredagstvkulturbegivenhet

kilde

Det ble en uventet og herlig kulturkveld i sofaen hjemme i går kveld for meg og datter(11 år). Med fjortenåring på overnattingsbesøk hos en kompis var vi tre igjen i heimen. Landskampen ledet min mann bort til naboen, og vi to satt igjen og zappet på tv. Fullstendig frigjort fra både Idol, Norske talenter og ”gullrekka…” For ingenting av dette har kommet i gang.Vi klikket inn på nrk3 og da begynte akkurat ”As you like it” . Og Datter ville se den! Dermed ble vi ble sittende og kose oss gjennom hele Kennet Branaghs vakre og underlige, småbisarre og poetiske versjon av Shakespeare skuespill. Shakespeare bruker forkledningsteamtikken her også, og Rosalind gir seg ut for å være gutt for ham (Orlando) som hun er forelsket i, og sier han kan "øve seg" på "han" for å bli flink til å kurtisere damen han elsker... som er....Rosalind! ;) De er begge forvist ute i skogen, der det allerede er samlet mange gode menn som lever i landflyktighet. Jeg satte opp dette skuespillet med en 10. klasse for noen år siden, og det var gøy å kjenne igjen replikkene og se for seg hvordan mine ungdommer hadde sagt og spilt ut de samme situasjonene. Branagh har lagt til et ekstra element i stykket- det japanske og litt meditative... Det likte jeg. Og datter skal endelig begynne i teatergruppe denne høsten, så for henne var det ekstra inspirerende å se ”skuespill på film.” Den dagen jeg dro til Haukeland og fødte min datter for over 11 år siden satt jeg og så ”Shakespeare in love” på formiddagen. - faktisk. Et litt morsomt sammentreff. En herlig fredagstvkulturbegivenhet!

Maria Larssons evige øyeblikk (Jan Troell)

kilde

En film jeg fikk anbefalt å se av min søster. Og på NRK nett-tv har de filmene inne i 7 dager så da gjaldt det å se den før den gikk ut. Strekker ferien og satt oppe i natt og så den...Til øyet ble stort og vått. En fantastisk film- som jeg faktisk ventet meg, siden det er Jan Troell som har regien. Gikk rett hjem til meg siden den handlet om fotografering. I en tid i Sverie da fattigdommen og klasseskillene er rimelig brutale er det å fotografere en fjern sak for de fleste. Men Maria blir grepet av besettelsen. Det er sterkt og fantastisk å følge hennes harde vei i hverdagslivet med en alkoholisert og voldelig mann og en stor ungeflokk, hvor hun likevel hele tiden trekkes mot det å fange øyeblikkene. Hvordan hun av og til har lyst å kvitte seg med kameraet fordi det tar for mye av hennes oppmerksomhet. "Jeg glemmer å være mor",  som hun selv sier. Hennes gode venn og fotograf/butikkeier gir henne en mager trøst: "Det er ingen vei tilbake for den som først har begynt å se...." Det er beundringsverdig å se det hverdagsslitet som ligger over Maria og stadig knuger henne ned, og hvordan hun likevel stolt hever hodet og åpner hjerte og øyne for det som inspirerer. (Du kan ennå se den, her!)

Her ER MITT svar

...på hvor jeg har vært
og at jeg nå er tilbake
og at livet er fantastisk-!

Og nå har damen fått seg egen kanal på Youtube også.....!

Hei og hå og hurra meg rundt, sann;)

Happy-Go- Lucky

En gal kjørelærer, en lidenskapelig flamencolærerinne,
og sist men ikke minst en overpositiv hovedperson- naiv og åpen for verden.
Hun er det på sin egen kloke og sterke måte.
Fin-fint gjensyn på nrk 2 i kveld.

kilde

Og så er det gøy at hun er lærer, da;) Det er en veldig fin scene der hun og en annen lærer snakker med en elev som har det litt vanskelig.

ups, se opp for han her

"De andres smak"

kilde

Hvorfor har jeg ikke sett denne filmen før?! Vidunderlig å komme trøtt og sliten hjem en tirsdag på en strivåt og grå regnværsdag…Da en ikke har ork til så mye annet enn å drømme seg bort. Jeg gikk ned i ”Heimekinoen” og lette i hyllene. Min kjære finner stadig nye gamle filmer som han setter i hyllene der nede, og så fant jeg denne. Ingenting som hjelper slik på humøret som fransk underfundig feelgood film. De andres smak handler om den rike fabrikkeieren som har alt- men det er også alt.. Han forelsker seg i den vakre, men litt slitne og rotløse skuespillerinnen som stadig har økonomiske bekymringer fordi hun lever sitt frie kunstnerliv i Thalias teneste. Han hyrer henne som engelsklærer for å få mulighet til å møte henne. Å....De franske skuespillerinnene....- så elegante! De klarer å få de mest hverdagslige handlinger til å bli fulle av betydning og gratie… Se på dette klippet under. SE hvordan hun drikker te! Her har han også skrevet dikt til henne…og tatt barten. Fordi han overhørte at hun ikke likte bart.

Vi møter andre også, som konfronteres med noe i seg selv, gjennom andre- og lærer noe. Men hvordan det går med det umake paret, han som definitivt ikke har vanket i kulturlivet- og hun som lever og ånder for det….Derom sier jeg intet. Sånne filmer kommer jeg aldri til å bli lei av å se. Etter slike filmer går man rundt og er litt som i en film selv, faktisk. 

som blomstene i regnet

"Å leve er ikke nok. Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha."

Ja, på en dag som denne så jeg for første gang Du levande. Og det passet jo godt på slik som regnet strømmet ned og gjorde stemningen passe laber. 

Men for en film! Vakker, snål, merksnodig og poetisk. Ja, tragisk også- bevares...

 «Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmda säng, 

innan Lethes iskalla våg slickar din flyende fot»

(Goethe)

Og så måtte jeg ut og ta bilder av blomstene som svømte i regnet....

og til slutt...favorittklippet fra filmen- helt klart!! Følg med hva som skjer i vinduet..hihi

"Anna och Micke- ha det så bra!!"

She

I dag er jeg bare akkkurat DER.
Notting Hill vil uansett ALLTID være en av mine favorittfilmer.

Smak og raushet

bildekilde

Denne filmen unte jeg meg et gjensyn med i helgen. ("Sjokolade" av Lasse Hallström) Nå en uke før påskeferien passer jo det perfekt. Definitivt en av filmene som alltid skal stå i hyllen vår, og som settes på ved plutselige abstinenser. Den minner meg om at det nødvendigvis ikke er mengden det kommer an på, men smaken..

Og så kommer jeg på en historie om en elskelig venninne. Da hun var liten delte hun og søskenbarna noen sjokoladebiter. De andre begynte å krangle om hvor mye den og den hadde tatt. Da utbrøt hun: "Men vi har jo alle den samme deilige smaken i munnen-!" Helt sant, hennes mor bekrefter historien den dag i dag. Det må være toppen av positivitet. Og noe å ha med seg i lomma neste gang det blir kamp og måling på millimetern.

Om filmen "Inception" og det å "binde knuter på øyeblikk..."

Jeg og min kjære innviet det nye filmrommet vårt i helgen med å se ”Inception”. Hjelpe og trøste, for en film!! Vi fikk den samme følelsen som da vi så Matrix sammen, fullstendig fascinert, oppslukt. Vi bare så på hverandre sånn: ”Jøss…!” Jeg ante ikke at det var dette filmen handlet om. Det å drømme blir liksom ikke det samme etter dette. Jeg har litt treg oppfattelsesevne på sånne logisk/matematiske ting, så jeg måtte gå noen runder med meg selv innimellom for å sjekke om jeg hang med. Det meste av det som skjedde i  filmen skjedde i drømmene til personene. Kan det bli noe spennende da, når ingenting egentlig er virkelig….? Du kan jo bare hoppe foran toget, så våkner du. Men så enkelt var det ikke, nei! Wow. Hjernen slo litt krøll, jeg ble rimelig svimmel av denne fremtidsfilmen. Slutten er irriterende åpen, det blir opp til oss å komme med svaret. Og da kjenner jeg litt av ubehaget som noen i filmen også kjente på...Var han tilbake i virkeligheten....eller var han i en ny drøm....? Jøje meg.

Jeg holder på å lese "En dåre fri" av Beate Grimsrud, og tenker som så at det kan søren meg ikke være lett å forholde seg til virkeligheten når den er på flere plan og når man har stemmer i hodet å forholde seg til. Jeg tenker som så at Eli i boken lever litt som i drømmene, med stadig parallelle virkeligheter, der hun må løpe litt til og fra. Bare hør på denne linjen fra boken:

”I bunnen av øyeblikket binder jeg en knute.”

bildekilde

Marstrinn

Tre stk tiåringer i marstakt... Lave sko på og hånd i hånd. Og hva passer vel bedre enn å se Jørgen + Anne = sant. ? ;)

kilde

Og det som gjorde størst inntrykk på jentene: At Anne faktisk klippet av fletten til hun Ellen (hun Ellen var jo ganske teit og VELDIG jålete). Det fineste som ble sagt i filmen for min del var nok det moren sa til Anne da hun var i krise: " Det er lov å gjøre feil... Det er hva du gjør etterpå som er viktig."

Vær velkommen vår.

Om vennskap og verdighet

Noen filmer gjør noe med deg, på en annen måte enn bare det å bli begeistret, engasjert, imponert, revet med…. De filmene du går og tenker på etterpå, de som du må snakke med noen om, undre deg videre sammen med.

The King`s speech har gitt meg mange fine samtaler på jobben i dag. Ikke rart, kanskje. En film som handler om hvordan vennskapet mellom en logoped og en konge oppstår og hvordan uortodokse metoder kan være fruktbare og gi strålende resultater, skaper jo naturlig nok entusiasme på lærerrommet.

…Mannen som ikke ønsket makt og berømmelse, ikke ønsket å stå i rampelyset i det hele tatt, men som likevel må ta kongekappen på sine skuldre og gjennomføre en oppgave han overhodet ikke føler han kan makte. Et dypt menneskelig drama utspiller seg på lerretet, med et stort og grusomt ytre drama der Hitler slår ut sine mørke vinger over Europa. For en klaustrofobisk tid-! Men han tok sin skjebne på sine skuldre, tok grep. Og jeg som nesten ikke visste om denne historien-! Colin Firth fremstiller kongen så menneskelig og så stille, inderlig kjempende- at det bare er til å grine av. Og du blir minnet på dine egne små eller litt større slag i livet der du virkelig var nødt for å rette ryggen og….stramme rumpeballene. (som det heter i mine kretser….) Og så nikker du litt anerkjennende ut i luften og tenker som så at vi alle har hatt våre større eller mindre seire i avgjørende stunder. Og at det å være menneske er utrolig krevende av og til, og fy søren så bra også, fordi vi hjelper hverandre. Og selv konger er mennesker –akkurat som meg og deg.

Oj

Jeg har visst forelsket meg
-i en konge.