lørdag 11. oktober 2014

Filmen Noah

Fra filmen Noah

Uff. Hva skal jeg si. Kvalitetstid med meg og fjortenåringen i går kveld. Endelig skulle vi se Noah med Emma Watson - vår store heltinne fra HP-world… Men hva i all verden var dette? Jeg takler ikke voldsomme episke filmer som ikke klarer å bygge opp nok nerve og drama som fanger deg inn i sin verden. Masse effekter og gode anslag til at dette kan bli spennende og engasjerende. Men det blir det ikke. Uttryksfulle, dramatiske ansikter holder ikke, det blir for enkelt og flatt, rett og slett. Og sorry, mrs Watson, den fødselen din var skrekkelig lite troverdig. Men selve arken var fascinerende stor.

onsdag 8. oktober 2014

Konkurransens flauhet

Vi lever i et konkurransesamfunn. Vi har det i blodet, vi klarer ikke å la være å kave oss fremover hvis vi ser noen ligge et hestehode foran oss. Som i går. Høstferien gir mulighet for turgåing midt på dagen, og jeg og 14-åringen tråkker til på et fjell nær oss. Der går også mange andre. Rett foran oss går to fem-åringer. De ser en benk og har tenkt å sette seg ned, så snur de seg og ser oss. Da setter de beina i gang igjen og spurter av gårde. Hva er det som fikk slik hast? At vi holdt på å gå forbi dem! Jeg kjenner en barnslig irritasjon, kjenner at de der skal jeg komme meg forbi. Og så gjør jeg det, jeg jogger forbi dem og tar en short-cut rett opp i skråningen. Hører de begynner å løpe, de også. No way, gutter, jeg er raskest, tenker jeg mens jeg hiver etter pusten og løper enda fortere. Fillern så bratt det var her også. Løping er vondt. Vondt. Tungt. Men det skal se lett ut. Forrykende lett, som om dette er noe jeg gjør minst en gang for dag. Min daglige løpetur på fjellet lissom. Og alt dette for to fem-åringer som absolutt ville gå foran oss. Fjortenåringen kommer også pesende etter, vi sier ingenting, går bare på, hører skramlingen av guttene bak oss, vi må bare holde tempoet oppe. Kom igjeeeeeeeen… Etter et kvarter spør jeg: ”Har vi rista de av oss nå?” ”Tror det.” Så sier vi ikke mer på en stund.


Ja ja, fikk nå kjørt meg litt mer enn jeg hadde planlagt, det var jo fint. End of discussion. OK da, sette sin ære i å løpe fortere enn en fem-åring? Ganske teit, ja. Men det funka for kondisjonen.

mandag 6. oktober 2014

Ses vi i morgen?

Dramatisk overskrift, kanskje. Ikke så veldig. Det er bare meg igjen. Som lister meg inn og ut av dørene på sin egen blogg. Jeg lusker litt rundt, rydder litt i hylla, retter på putene i sofaen. Ser på gamle innlegg. Hva vil jeg her inne? Det er ikke slik at jeg vil lukke og låse her for alltid. Er bare det at jeg må begynne å sette meg ned litt her og la ting få bli til igjen, uten de store ambisjonene. Min viktigste inspirasjonskilde er lesingen. Det er det jeg vil gjøre mer av, alltid. Jeg tenker som så at det også er mye annet som inspirerer meg, at det er mye som er flyktig og som bare suser forbi i hodet på meg på slike dager og egentlig hele tiden. At det kanskje er på tide å bruke bloggen mer som et skriveverksted igjen.

Grunnen til tittelen "Ses vi i morgen" er rett og slett fordi jeg leser boken til Tore Renberg "Vi sees i morgen". Det er så utrolig deilig å bli hekta på en bok igjen. Begynte på den i går og er snart halvlest. En mørk understrøm hele tiden av alt som kommer til å gå galt. Drivende godt fortalt. Og så lurer jeg jo på om jeg kommer tilbake hit litt oftere. Håper det. Håper vi ses.
Bildekilde