Lammeskiver på potetseng

kilde

Fordi jeg trenger et sted å ha denne oppskriften legger jeg den inn her. Rett og slett fordi det var så vanskelig å finne en helt grei og saklig oppskrift på akkurat dette, og av frykt for å bruke minst like lang tid på nettet en gang til... En av de fine tingene med blogging, det! 

Denne måten å lage lam på  lagde jeg og mine venner ofte i mitt tidligere hybelliv, særlig hvis det var mange som skulle ha mat på en gang. Det er så fint med alt som gjør seg ferdig på ett sted-! Og så kan man koke noen ekstra grønnsaker og lage litt ratatouille i tilleg, mens hovedretten surrer og går inni ovnen. På tide å prøve den igjen!

Fant den her

Fremgangsmåte:

1. Sett stekeovnen på 200 °C. Rens løk og purre, skjær dem i grove biter. Skrell potet og skjær dem i skiver. Finhakk hvitløk.

2. Legg potet og grønnsaker i en ildfast form med smør. Dryss over persille, rosmarin, salt og pepper. Sett formen i ovn, og stek i ca. 40 minutter.

3. Krydre lammeskiver med rosmarin, salt og pepper. Stek dem i en varm panne med olje ca. 2 minutter på hver side. Legg lammeskivene i den ildfaste formen med potet og grønnsaker, og stek videre i ca. 15 minutter.

Solbakkefjell

"Theodor Kittelsenmoment"

Gi meg en tursti som går til fjells, da blir jeg lykkelig. Da kan jeg bli poetisk og begynne å synge veldig høyt. Særlig gøy er det å finne et helt nytt fjell hverken jeg eller mannen har gått på før, et fjell som ikke er så veldig besøkt. Derfor ingen frykt for å synge høyt og bli sett rart på. Alle som bor i Bergen, dette er også et fjell å gå tur på! Kjør inn til Frotveit, der starter stien. Men NB! Fottøyet må tåle til tider vått underlag. Ja, det er vel unødvendig å si til vestlendinger, når jeg tenker meg om.

Disse var satt opp der det var ekstra myrete. Et hint om at en måtte passe ekstra på de minste, kanskje?

Utsikt mot Fanafjorden, solstrålene stuper seg ned mellom skyene

"Raudt eg lyser, bæret sagde, kom åt meg du vesle gut!"

Men....dette frister nok mer. 

Blogging = idyllisering

Jeg innrømmer det. Jeg orker ikke skrive lange blogginnlegg om alle de spennende bøkene jeg har lest. I stedet legger jeg ut litt idyll slik at jeg føler det er en slags puls her inne. Av og til lurer jeg på om jeg skal gå litt motsatt vei. Legge ut bilder av den rå hverdagen da alt er barskt og grimt og huttemegtu...Min søster smilte litt av bildene jeg tok og tipset meg om å ta et nytt bilde da alt var kaos. Blogging er jo mye idyllisering. Disse bildene lyver likevel. Det var kosligere enn det ser ut her. Ah....sommmer! Salighet!

Helgebesøksbehageligheter

Når man har søsteren sin på besøk er det tid for mye kos.....

Og også tid for å besøke en tante som sier "Det er bare en kopp kaffe, altså..." Og det som møter oss når vi kommer innenfor døra er full oppdekking med selvbakte kaker som er en fryd for øyet...

Stillheten rundt middagsbordet

Akkurat i kveld spør jeg nok hvorfor i alle dager jeg lovte meg selv at jeg skal skrive noe hver dag på denne bloggen...I en måned. Men her er det bare å kjøre på før klokka slår 00:00. Bildet over er fra mitt deilige besøk i Lyon og et av bordsetene med min venninne der. Å nyte måltider sammen er noe av det fineste fine man kan gjøre. Rema 1000 kjører sånn reklame nå om at middagen skal koste under hundrelappen og være så rask å lage. Jo, det er gode argument, det. Men mat som går veldig fort alltid blir jo ikke bra i lengden..... Ja, jeg innrømmer gjerne at det er er ork å lage middag noen ganger, finne på, sette i gang med grisling og grusling. Særlig når man er skikkelig skikkelig trøtt - som i dag. Jeg tok sats endelig og hoppet ut av sofaen i 17.00-tiden i dag, satte i gang. Og så lagde jeg en av mine yndlingsretter, siden min kjære hadde fyllt opp kjøleskapet med det jeg trengte. Kyllingfilet, currypasta, kokosmelk, chutney.. og alt det andre. Ja, det tar jo tid...Men belønningen er jo fantastisk. Stillheten. Stillheten er belønningen. Den stillhet som senker seg rundt bordet når maten nytes av de andre. Den var ubetalelig i dag. Og da tenkte jeg at jammen er det verdt det, den tiden det tar. God fredagskveld.

Sangen om den rødmende tomat

Stolt og begeistret tok jeg bilde av tomatene mine- dag for dag....Og gledet meg mer og mer til å spise de. Tenk, vi klarte å få tomatene til å rødme her i huset også! Det er noe eget med det å dyrke sin egen mat....Da jeg endelig satte tennene i den første innså jeg at sannhetens øyeblikk var brutalt til stede: Smaken var vassen og dvask. Prosessen var mer sødmefull og full av forventning enn sluttproduktet. Ja ja. Det bæres.

Påskeferien så langt: Husmorlykke

kilde

Det er litt rart, men når påskeferien satte inn for alvor i år gikk jeg helt bananas på kjøkkenet. Det skyldes kanskje at jeg har konfirmasjon om drøyt to uker. I den anledning skal jeg lage mat, og menyen må prøves ut på de her hjemme. Hver dag har det blitt servert en rett som den vordende konfirmant har smattet seg gjennom- og heldigvis akseptert. Å hengi seg til kjøkkenets oppdagelser er ganske fint så lenge jeg kan ta meg tid, kjenne etter, tenke meg om. Jeg tenker bra når jeg jobber på kjøkkenet. En rekreasjon i seg selv når selve Tiden har tatt på seg feriehatten og ligger stor og avslappet og sidelengs og kikker rolig ned på meg. "Dette ordner seg, serru," sier Tiden og nikker og smiler anerkjennende,  legger seg godt til rette på skyen av damp fra grytene som koker. Og jeg kutter hvitløk og chil, ruller tapaskjøttboller som stekes og pisker eggehvite til fromasj. Mat er glede. Lykken er tid.

Sannhetens time, med tenna i muffinsen

På en dag som som den i går, da det hellige moderskap ble hedret og jeg satt og gompet i meg en rosa muffins mens jeg studerte tilbakebetalingsplanen min fra Lånekassen…da spurte jeg meg selv: Når var det jeg ble voksen? For jeg er da definitivt voksen her og nå som jeg sitter og ser ansvarsfullt og målbevisst på år og dager som ligger foran meg av beløp som skal sendes inn til Staten? Og det er jo voksent å ikke orke å spise hele det rosa vidunderet fordi det rett og slett var for søtt? Det er mange små signal som forteller meg at jeg gjør voksne ting. Som å la ungene spise resten av isen i boksen….jeg kan jo strengt tatt klare meg uten. Eller å huske å bytte vann på tulipanene, klippe dem litt underveis i blomstringstiden så de holder seg lenger. Syns det er fint å bli voksen, jeg. Nå vet jeg foresten når jeg ble skikkelig voksen….

Da jeg ble mor.

Matlaging i retroens tegn

 Vi arvet en fin og gul Kenwood fra langt tilbake, etter min manns onkel....Den står mest i kjelleren og har sin egen plass der, men i høstferien tok jeg endelig mot til meg og bestemte meg for å lage raspeball....For første gang i mitt liv alene, ikke på kjøkkenet hjemme hos mor, eller hos venninner som har gjort det mange ganger før...Og da bør man ha utstyret i orden. Og en gammel og gul kjøkkenvekt har vi også som plutselig fikk gjøre nytten for seg. Jeg klarte det! Hele familien lå langflate etterpå i salig døs, så da må jeg ha gjort det riktig!

Inspirert av det litt gammeldagse innslaget på kjøkkenet insisterte tiåringen på å steke seg et egg i den lille keramikkstekepannen fra Figgjo... akkurat passe stor til ett egg.

Et forsøk verdt

Jeg fant jeg fant- og lot meg inspirere...På bloggen Grys kjøkkenskriverier fant jeg oppskrift på yoghurtpudding med nektarinrose-! Den ble da ganske fin.... Men ser man på bloggen hennes så er det jo helt fantastik så vakkert det ble! Det øverste bildet er mitt, det rett under er hennes...Det ble herlig og friskt uansett. Oppskriften og bildet er henter fra dette blogginnlegget.

Dagens bukett