Min tur til å "KNAUSE"

Vel, vel. Knause og knause. Jeg leste Min Kamp1 da det stod på som verst med Karl Ove, og lot det bli med det. Nå har det roet seg såpass at jeg kan komme med mitt lille kuriøse innlegg. Fra loftet, bokstavelig talt. Det ble skrevet mye om det intervjuet som Knausgård var med å gjøre med Hauge den gang i 1990. Jeg husker det veldig godt, for det var det som fikk øynene mine opp for Hauge. Jeg kjøpte bladet TAL (Utgitt av Studentmllaget i Bergen) av en venn som jobbet i redaksjonen. 

1. side av intervjuet

Knausgård skriver selv i Min Kamp, s Side 330-336:

(...) Kanskje du kan stille deg foran vinduet der, sa Asbjørn, lyset det ser fint ut. Så kan vi ta noen bilder. Hauge så opp på ham, med den grå luggen hengende ned i pannen. Her skal faen ikkje takast noko bilete, sa han. Neivel, sa Asbjørn. Unnskyld så mye. (...).

Bildene var fine, særlig det over. Den roen som omgir mannen, til tross for alt ”bråket” av tekniske duppeditter og ivrige skribenter rundt han. Og i 2011 står vel vi som et tredje nivå og smiler over det tekniske utstyret den gang…

Jeg likte intervjuet så godt at jeg tok vare på bladet. Tok det frem i ny og ne, og satte det tilbake i boksen sin. Så stod det der i mange år, til jeg ryddet på loftet i fjor sommer. Så her kom det – endelig. Og ser der hva Karl Ove Knausgård kaller seg selv?

Siste side av intervjuet

Husk at dere kan klikke på bildet så får dere større tekst og bilde ved å zoome. PÅ oppfordring scanner jeg gjerne hele intervjuet og legger det inn her. Det er ....kjempefint!


Jeg tror jeg gjør det uansett, når jeg tenker meg om. 
GÅ INN HER OG LES. KOS DERE!
OG......god 17. mai til alle!

En brikke i allmenndannelsen

Jeg har skrevet om dette før, om slike lykkestunder av noen filmopplevelser der du føler at du har satt inn en brikke i det store puslespillet som foreksempel kan kalles den store allmenndannelsen. I juleferielykkerus lå jeg og tiåringen i sofaen i går og snublet over nrk3 og The Karate Kid. Den originale, fra 1984. Vi ble hekta. Jeg har jo rett og slett ikke fått med meg denne heller fra min egen ungdomstid. Og jeg kjente mohair-genseren kile meg under haka og pannebåndet stramme rundt pannebrasken igjen. Jeg har veldig lett for å leve meg inn i filmer som er klassisk bygd opp etter den gode gamle forteller-lesten. Og 14-åringen måtte til slutt rive seg løs fra Youtube og Facebook og satte seg godt til rette sammen med oss. Han har drevet med Taekwondo i flere år (har dessverre sluttet nå) så dette var kjent stoff. The Karate Kid er filmen om David og Goliat, om det å finne sin indre styrke, sin utholdenhet og tro. Og at alt ikke handler om rå kraft, men det å være til stede og skape den fulle konsentrasjon. Tiåringen konkluderte med denne replikken etterpå: ”Vi visste jo at han ville vinne, men det var veldig spennende å se på kampen for det!”

...Tenk at han lille spjælingen Daniel LaRusso klarte å slå de muskelbuntene av noen slåss-kjemper. God start på juleferien.

Våt redningsaksjon og snegleassosiasjon

Etter en ukes reise på barnommens stier og hjemlige fylke Møre og Romsdag er det alltid spennende å vende hjem til hagen. Verdens beste nabo har passet katten, og vestlandsværet har passet på å vanne hagen. Rikelig. I mengder. Overvettes mye. På tide å gjøre det jeg har tenkt på lenge, løfte opp den bugnende rosehekken som har bøyd seg lenger og lenger ned i gresset. Roser skal ikke lide dobbel drukningsdød både fra himmel og jord.Verdens beste mann snekret stativ og jeg løp hekken til unnsetning. Se så glad den ble. 

Og for en åpenbaring av roser på roser. Det er en gammel prestegårdsrose som jeg fikk et skudd av fra en tidligere nabo, tror det er tre år siden nå. Mens jeg stod der og løftet opp de lykkelige rosene så jeg sneglene krype rundt og meske seg med det de fant. Jeg hadde tatt med meg et spett i samme rennet og satte i gang med henrettelser på skikkelig middelaldervis. Jeg spidda dem med spettet. Så rå og brutal kan man også være, i det andre øyeblikket. Men jeg har filosofert litt over dette med brunsnegler. Jeg syns ikke de har livets rett. Det er litt som med blindtarmen hos oss mennesker. Verden trenger den ikke.... 

Og da jeg stod der med festglade roser i hendene og snegler som var spiddet med spettet kom jeg til å tenke på eventyret Sneglen og rosehekken av H.C. Andersen. Les det selv, kansje du kommer nærmere sneglens tankegang da....som du kan lese dersom du trykker deg inn..

Og det kom 2mm nedbør i løpet av tiden jeg gjennomførte min redningsaksjon- og massakre...

Her en liten smakebit fra eventyret Sneglen og rosebusken:
"Rundt om Haven var et Gjerde af Nøddebuske, og udenfor var Mark og Eng med Køer og Faar, men midt i Haven stod en blomstrende Rosenhæk, under den sad en Snegl, den havde Meget i sig, den havde sig selv 
   "Vent til min Tid kommer!" sagde den, "jeg skal udrette noget Mere, end at sætte Roser, end at bære Nødder, eller give Mælk, som Køer og Faar!" 
   "Jeg venter grumme Meget af den!" sagde Rosenhækken. "Tør jeg spørge, naar kommer det?" 
   "Jeg giver mig Tid!" sagde Sneglen. "De har nu saa megen Hastværk! det spænder ikke Forventningerne!" 
   Næste Aar laae Sneglen omtrent paa samme Sted i Solskinnet under Rosentræet, der satte Knop og udfoldede Roser, altid friske, altid nye. Og Sneglen krøb halv frem, strakte ud Følehornene, og tog dem til sig igjen. "

Jeg fisker ikke, jeg leser

kilde

Denne historien fikk jeg fra min flotte svigerinne. Les den, alle fine bokelskende bloggevenner der ute!


Kona var lei av å bli forstyrret av familien hele tiden, så hun tok båten, seilte langt ut på sjøen, kastet anker og satte seg til å lese boken ferdig, mens hun nøt freden der ute. 

 Etter en stund kom en båt fra Fiskeoppsynet opp på siden av hennes båt.

"God dag frue," sa betjenten, "hva gjør De helt her ute?"

 "Jeg leser en bok," svarte hun (hvilket bør være innlysende selv for en idiot, tenkte hun).

"De befinner Dem i et område hvor det er forbudt å fiske," påpekte betjenten.

"Ja, men jeg fisker ikke, jeg leser," svarte hun igjen.

"Ja men De har utstyr til å fiske om bord, og jeg vet jo ikke om De bare går i gang med

 å fiske, så snart jeg vender ryggen til. Derfor må jeg be Dem om å følge med meg til land, for jeg blir nødt til å utstede en advarsel og tilhørende bot. "

"Hvis De gjør det, så blir jeg nødt til å anklage Dem for voldtekt", sa kvinnen.

"Voldtekt!" ropte han.  "Jeg har ikke engang rørt ved Dem!""Riktig", svarte kvinnen, "men De har jo utstyret til det og jeg vet jo ikke om De begynner med det så snart jeg vender ryggen til. "

Betjenten tygde litt på dette og sa: "Farvel frue, og ha en god dag," og seilte av sted. 

 Historiens moral:Forstyrr aldri en kvinne når hun leser en bok, hun kan nemlig tenke samtidig!