Verdensredderne av Simon Stranger

Jeg fortsetter på "Simon Stranger-bølgen".
Tenk om datteren min hadde lest denne. Da hadde jeg blitt veldig glad. Kanskje hun hadde roet ned shopping-behovet sitt da...? Dette er en ungdomsroman som handler om å engasjere seg litt utover det vanlige. Emilie trekkes inn i en hemmelig gruppe og forelsker seg i Antonio. Kjærlighet og politisk engasjement. De har hemmelige aksjoner som går lenger og lenger ut i det ekstreme, men engasjementet er grunnet på et oppriktig ønske om en bedre verden. Jeg ville kanskje svart på samme måten som faren til Emilie når de står og diskuterer hvorfor det er så galt å spise den kyllingen som er fabrikkprodusert:

"Hvet du hva, Emilie? Jeg tror faktisk du har rett, men det er viktig å la hodet avgjøre slike ting, ikke følelsene. Ellers blir det ikke vitenskap, eller hva heter det på norsk...? Forskning. Da blir det bare fanatisme. Følelser uten rot i den virkelige verden, sier han og skrur ned temperaturen på komfyren."

Men det er jo følelsene som gjelder for ungdommen! Alt var jo mye "enklere" når man var ung, idealismen sterkere. Jeg ser meg selv i speilet og tenker som så at jeg har mistet mye av engasjementet mitt. Og er det noe bra, egentlig? Stranger setter søkelyset på så mye som er feil og korrupt i forbrukersamfunnet vårt. Det er ikke bare ungdommene som trenger å vite dette. Utrolig viktig og bra at slike bøker skrives. Ungdomsbøker må også leses av voksne! (Og ganske deilig å lese en bok som går så fort unna:)

Og jeg undres på om jeg ikke skal kjøpe kylling som har levd et lykkeliger liv enn på de store fabrikkene... Men Mac´en min får du aldri.....!
Her er noen av de fine omtalene av boken:

Å redde verda med klistremerke (Mellom Linjene)
Verdensredderne- Simon Stranger (Knirk)

Og her et intervju med han på bloggen bokmerker.org

"Skolen" på nrk 3- anbefales!

Dette skal jeg se mer av neste onsdag! Skolen hadde premiere på nrk3 i kveld. Og nå er jeg hekta på reality fra skolehverdagen. I selveste England. Den ene læreren Stephen er litt av en størrelse.
 "Det er dårlig gjort av de voksne å si at ungdommen er så mye verre nå enn den var. Det er samfunnet som har formet dem slik. Det krever hardt arbeid å ha dem på skolen. Men hva er galt med hardt arbeid? Hardt arbeid, ja takk!"
Britisk hverdagsvisdom på sitt beste. Og hard virkelighet, definitivt.

Skolestart med Zits

Det er faktisk akkurat sånn det er. For oss som har 15-åringer i huset, hvertfall.
Tegneserien Zits kan jeg sitte og le HØYT av når jeg leser. Helt for meg selv.
Gjenkjennelsen treffer meg så veldig. 

GOD SKOLESTART!
-med eller uten gutter som har hatt sin første dag på videregående i dag.
JuHUUU!!

Forsettene fortsetter

Kort tilstandsrapport...Vi fortsetter med like stor sukess som da vi begynte 3. januar med skjermfrie timer hver dag. Stillheten og roen som senker seg de timene er fortsatt like fortryllende. Det er godt å kjenne at noe fungerer- og at man klarer å gjennomføre det. Ja da, hatten av!

Surmulerens kompromiss

 JA! Jeg innrømmer det. Det er jeg som surmuler. Jeg er den delen av Norges befolkning som sitter og surver verre enn et sitrondrops når det er Halloween. Hvert år blir Norges befolkning delt i to, de som er positive til nye kulturimpulser og enda mer godteri til folket- og de andre som ikke vil ha noe nytt inn i brunostkulturen. Jeg tror hvert år at vi har avklart det med ungene: "Nei, dere har en dag i året dere kan tigge godteri- og nei, det er ikke på halloween men på nyttårsaften. Vi har jo julebukk for svingende!" Men den samme kampen må taes hvert år. I år ble det slik: Jeg gikk egenhendig ned og kjøpte snop til dem...Og for tiden har vi fri tilgang på DisneyChannel , noe som også åpnet for at de kunne se noe amerikans kvalitetsfilm av ypperste merke. Mon tro hva neste år vil bringe?

Rødt?!? Jøss....

kilde

Fjortenåringen (snart femten) var på tur med klassen på fredag nede på Torgalmenningen for å finne ut mer om de politiske partiene som stod i valgbodene sine... Jeg innrømmer at jeg med litt nervøs redsel for hvilket parti han likte, spurte:

Jeg: Ja, hva ville du stemt viss du var gammel nok, da?

Han: Rødt!

(oj, jeg og faren hans vekslet blikk, anerkjennende. Følte meg stolt. Vår sønn er jo.....radikal! Revolusjonær. Det er bra, han er jo ung-!!)

Jeg: Jøss....det var jo.....radikalt! Hva var det du likte i partiprogrammet der, da? 

(nå var jeg veldig spent på svaret.. )

Han: De e imot lekser! Helt sant. De e eneste partiet som vil lovfeste leksefri.

Ok.... Og hva brast så høyt...?  Mine illusjoner om at den politiske bevissthet hadde nådd gutterommet.

Men det førte til en engasjert debatt om lekser, hvertfall. Dere kan jo lure på hvem som var den sterkeste motdebattanten til ungdommen i huset.

Christophe Dufossè: Etter siste time

En urolig leseropplevelse.

En underlig følelse dirret under overflaten hele tiden mens jeg leste…Hvorfor er jeg så opptatt av å bli ferdig med denne historien? Det var ikke en "pageturner" på samme måte som en handlingsmette action-thriller. Men det var det ubehagelige som drev meg videre. Litt av den samme følelsen jeg får hvis jeg har blandet meg inn i en samtale jeg egentlig ikke hadde noe med, og hvor det blir sagt ting jeg ikke burde fått vite. Samtidig som jeg bare vil vite mer, til tross for at det er ubehagelige sannheter. Slik var det med denne boken. Gold og distansert tvers igjennom. Og til syvende og sist med en forferdelig slutt. Og den treffer meg vel ekstra hardt fordi det handler om en ungdomskoleklasse- og en lærer. Jeg syns det er vanskelig å anbefale den, var selv glad da jeg var ferdig med den samtidig som den traff meg på sitt brutale men likevel stillferdige vis. Forfatteren er fransk, og lærer i ungdomskolen. Dette skriver hovedpersonen (læreren Pierre) i et brev til sin søster på slutten av boken: ”Jeg vurderer å forlate skoleverket, og si opp når skoleåret begynner igjen i september. (…) Som det blir sagt av en av personene i en engelsk roman jeg holder på å lese: ”Det er uten tvil ikke noe som er vanskeligere enn å prøve å virke oppriktig når ens hjerte er knust.” Og oppriktighet, hvor forferdelig dette ordet enn måtte virke på deg, er tross alt grunnlaget for all undervisning. Man klarer ikke late som særlig lenge.”

Å summe seg over karsestengelens ustoppelige vekst…

 Min søster var fadder for helgens konfirmant. Han er også sønnen her i huset. I sin tale poengterte hun noe interessant om det å ha konfirmasjon. At det kanskje var vel så viktig for oss voksne å ha denne markeringen, at vi også trenger å møtes- for å summe oss litt  over disse ”karsestenglene” som vokser til- i en rasende fart. Jeg har vært ute i hagen i dag og tatt bilde av kjempekonvallene, de har strukket seg enormt fort i denne sommervarmen som har vært, og jeg har nesten kunnet måle de centimeter for centimer fra dag til dag. 

 I en periode føltes det også sånn med han på fjorten her i huset. Men selv om han nå er så vidt høyere enn sin far er det viktig å huske på at han….han er jo ikke voksen ennå!!! Han kommer fortsatt til å minne oss på at han ikke ønsker seg kjefting- men klemmer. Så det så.

Og her: Det kuleste konfirmasjonskortet-! 

Håndlaget av naboen;)

Påskeferien så langt: Husmorlykke

kilde

Det er litt rart, men når påskeferien satte inn for alvor i år gikk jeg helt bananas på kjøkkenet. Det skyldes kanskje at jeg har konfirmasjon om drøyt to uker. I den anledning skal jeg lage mat, og menyen må prøves ut på de her hjemme. Hver dag har det blitt servert en rett som den vordende konfirmant har smattet seg gjennom- og heldigvis akseptert. Å hengi seg til kjøkkenets oppdagelser er ganske fint så lenge jeg kan ta meg tid, kjenne etter, tenke meg om. Jeg tenker bra når jeg jobber på kjøkkenet. En rekreasjon i seg selv når selve Tiden har tatt på seg feriehatten og ligger stor og avslappet og sidelengs og kikker rolig ned på meg. "Dette ordner seg, serru," sier Tiden og nikker og smiler anerkjennende,  legger seg godt til rette på skyen av damp fra grytene som koker. Og jeg kutter hvitløk og chil, ruller tapaskjøttboller som stekes og pisker eggehvite til fromasj. Mat er glede. Lykken er tid.

Du høres ut som du vil være proff

...sa fjortenåringen da jeg på mitt kanskje i overkant intense vis ga  ham en grundig innføring i hvordan vaske gulvet her en dag. Jeg valgte å ta det som et kompliment. Virkelig!

…….men hva mente han egentlig med det. Litt mer usikker nå, kjenner jeg. Tenker elevene også det når jeg hiver meg ut i lange forklaringer og eksempler. At jeg høres ut som jeg vil være proff.. Hva i all verden vil det si å være proff? Det ultimate kvalitetsord?

De unge- et reisende folk

I sommer hadde vi besøk av niesen min, som for tiden studerer i Costa Rica. På bildet ser du vesken hennes som er laget av en kokosnøtt. Jeg er stum av beundring og full av imponade over de unge i dag som reiser ut i verden. Flere og flere gjør det, det er nesten blitt et "must". Min fjortenåring trodde faktisk man MÅTTE reise utenlands....Og ble litt letta da han skjønte det var frivillig... Jeg tror det gjør verden til et bedre sted- at vi ser mer av hverandre, opplever hvor forskjellig livet kan arte seg på andre deler av jordkloden. En annen niese av meg har nettopp reist til New Zealand for å ta deler av vidergående der. Stor honnør til ungdommen!

"This is a boys world"- VOL 2

via

Andre bok ut:

The curious incident of the dog in the night-time

av Mark Haddon

Denne boken har stått i hylla på lærerrommet, og en kollega av meg har stadig minnet oss på at “denne MÅ dere bare lese! Fantastisk. Her får man innblikk i autisme." Og så leste jeg den, og nå står jeg også ved hylla og sier det samme. Så det så. Vi mennesker er like rare og underlige, alle sammen. Men vi er skrudd sammen på ulikt vis. Christopher John Francis Boone som er hovedpersonen og fortelleren i historien kan alt om matematikk, men mennesker forstår han seg ikke så godt på. Han er autist og går på spesialskole. Historien begynner med at naboens hund er drept, og dette mysteriet vil Christopher løse. Sherlock Holmes er hans store ideal og etterforskingen fører han til både nye og sjokkerende oppklaringer- og får han til å overskride barrierer i seg selv. Alt blir sett og fortolket gjennom Christopher sitt blikk og hans meget utviklede sans for detaljer. Snodig, fascinerende og suggerende. Og en ekstra opplevelse for meg var det å høre den lest på lydbok av en gutt. Lærere, foreldre, ja, egentlig alle som har med barn/ungdom å gjøre…..les denne boka. Det er et møte med en litt annen verden enn den vi tar for gitt. Mange av oss tar hverdagen som den er som en selvsagt og enkel ting. Det er ikke slik for alle. Virkelig ikke. Og til deg, Christopher John Francis Boone må jeg bare få sagt: Respect! Hatten av for deg!

Fredagsfilosofi over kjøttbollene

via

Tiåringen (hun): “Det går ikke an å bare sitte og gjøre ingenting…!”

Trettenåringen (han): “Jo…? Det gjør det vel-!"

Hun: “Man sitter. Da gjør man noe."

Han: "åååå, nei, men man gjør jo ikke noe."

Hun: "Og tenker gjør man- uansett om man ikke gjør noen ting.

Det går jo ikke an å la være å tenke. Det er jo umulig."

Han: "Fotballspillere tenker ikke når de plutselig bare skyter et skudd. Da bare gjør de det."

Herlig. Ofte er det slike stunder, og jeg tenker at jeg skulle skrevet det ned. I kveld gjorde jeg det. Lars Lillo kunne sikkert ha laget en fin melodi rundt det temaet der. 

Nyt stille stunder og gode samtaler i helgen.

"This is a boys world"- VOL 1

Fra filmen Holes

Jeg har lest tre bøker samtidig. Det er ikke å anbefale. Derimot er bøkene å anbefale. Jeg har hatt et “få-engelsk-mer -under-huden”-prosjekt med meg selv, derfor har jeg lest de på engelsk. To av bøkene har jeg delvis hørt på lydbok (gøy!) En annen ting de har har hatt til felles er at de har handlet om gutter og oppvekst. Det gjorde det berikende og interessant, og lettet litt på frustrasjonen over å lese de samtidig.  Her er bøkene:

Boy av Roald Dahl 

The curious incident of the dog in the night-time av Mark Haddon

Holes av Louis Sachar

Første bok ut:

HOLES av Louis Sachar

Stanley kommer fra en familie som har blitt forfulgt av uflaks i flere generasjoner. Ikke underlig da at han feilaktig blir dømt for tyveri og sendes til Camp Green Lake på “forbedringsanstalt”. Leiren ligger midt ute i en ørken der det kryr av giftige firfirsler og solen brenner fra en skyfri himmel hele dagen. Det sies at det ikke har regnet der på over hundre år, og guttene må stå opp halv fem om morgenen for å unngå den verste heten.  Jobben består av å grave hull etter hull, og de som driver leiren er tydelig oppsatt på å finne noe…Camp Green Lake har en gripende og noe bisarr forhistorie som vi etterhvert får innblikk i. Jeg var litt skeptisk i starten av boken og fryktet at det skulle bli en trist og håpløs skildring av hvor forferdelig unge gutter blir behandlet…..? Ja, det handler om unge gutter i en tøff hverdag,  men så tar det skikkelig av, jeg blir revet med i en skikkelig røverhistorie av en fortelling.  Stanley er suveren! Og ja, han opplever mye uflaks,  men lykken står den tapre bi. Gøy å lese den på engelsk, kan anbefales til 9.-10. Klassinger dersom de skal ha en valgfri roman på pensumet.  Kul bok, rett og slett!

Kutt ut sutlepraten!

Ja til gode ord på norsk! Nei til bullshit, ja til sutleprat. 
Jon Hellesnes får språkprisen 2010 for framifrå nynorsk i sakprosa, og han har blant annet funnet på ”sutleprat.” Sutleprat må bli det første ordet jeg presenterer for 9.klassingene når de skal ha et dypdykk i nynorsk og språkhistorie sammen med meg. Arbeidet med nynorsk i undervisningen gjør meg alltid ydmyk for det rike og gode arbeidet som er blitt gjort med norsk språk. Nynorskforkjempere har gjort mye for å bevare det enkle og kommunikative språket, det særnorske, kontante og handlingsrike. Og så får heller ungdommen rive seg i håret her i Bergen fordi de ikke finner hunkjønnet (stakkars....akkurat der syns jeg litt synd på dem)

Elisabeth Aasen og Jon Hellesnes, henholdsvis bokmål og nynorskpris 2010

Om å tørre å kjenne på kjipheten

kilde

Som lærer møter jeg mange utfordringer og gleder. Men det å møte alle de ulike elevene som hver og en har så mange evner og muligheter, det gjør kanskje mest med meg og bidrar til at jeg utvikler meg som pedagog. Noen elever møter større utfordringer og har det mye vanskeligere i hverdagen enn andre, de må gjennom flere kamper og tunge stunder. Det gir meg et perspektiv som også kan speile min egen hverdag- i møte med mine egne barn. I dag deltok jeg i et møte/samtale på jobben med bl.a. en mor som har et barn med asperger. Vel hjemme igjen hadde jeg en samtale med trettenåringen om noe som faktisk var sårt og vanskelig for han. Det var ikke så lett for meg heller å snakke om det, vi ble faktisk lei oss, begge to. Det er viktig å møte det som er kjipt, kjenne ordentlig godt på at "fy fillern, dette er traurig...!" Og si det. Da blir det ikke så farlig lenger. Så enkelt ble det i dag, fordi jeg visste så altfor godt om andre som har langt langt verre problemer enn her i heimen. Og det er lov å bare sette på ovnen å lage seg en ferdig-pizza på en slik dag. Det er rett og slett helt greit. Nærmest påkrevd.

For mye kropp

Da vi var i Vigelandsparken i sommer ble tenåringen litt frustrert. "Er det ikke flott, da?" spurte jeg entusiastisk. Han var mer brydd en begeistret, visste knapt hvor han skulle ha øynene..."De voldtar jo hverandre nesten-!" var kommentaren han kom med til slutt.... Hm...om noen år får han forhåpentligvis mer ut av det. Mor tok bilder, hvertfall. Og syns det var et gledelig gjensyn med Oslo, der mange minner fra unge studiedager dukket opp. Og ja, jeg har også vandret gjennom parken en sen og lattermild studentnatt...