LESING

 "Lesing er en bra ting-

bare du ikke får bokstøv

i undringens blå øyne."

Hans Børli

Let the sun shine in

Fineste boka. Solegget av Elsa Beskow. 

Og nå er høsten her. 

Husk å ta c-vitaminer. 

Husk å les en barnebok du likte som barn av og til.  

Og minn deg selv på hvorfor du likte den.

Andvake av Jon Fosse. Fossistisk skrivestil

Leste denne på hytta og det ga rom for litt "litterær posering."

Andvake. For et vakkert ord. Full av uro, nerve, puls og pust. Så også med selve historien som blir fortalt på Fossevis, fossende med ord på utpust, innpust, med fortid og nåtid som blander seg sammen og gir oss urfortellingen om de to unge. Gripende. Ung kjærlighet under harde kår.

Og helt uten å tenke over det la jeg ut et stilig bilde i går av et fotokunstprosjekt. Tror det hører til i denne bloggposten i stedet siden jeg snakker om Jon Fosse som fosser av gårde på fossevis. Det er så man lurer på om navnet har formet mannen, rett og slett. Og gitt ham Fossistisk skrivestil.

Fossistisk skrivestil.
Kunstner: RYOICHI KUROKAWA

Priseld av Rune Timberlid

Krim! Vestlandet! Nikolai Astrup! Lettbeint og lettfordøyelig krim. Det jeg fikk lyst til da jeg var ferdig med boka var å lese mer om Nikolai Astrup sitt liv. Likte de små sidefortellingene underveis der Astrup samtaler med han som han bor hos i Notting Hill, der han forteller om fascinasjonen med jonsokbålet, med "priseld" ( å prise elden) At boka er skrevet på nynorsk er også et pre. At handlinga er lagt til Jøster og Sogn og Fjordane er gøy for en som har kjørt den veien frem og tilbake i over tjue år, Bergen -Sunnmøre. Og det beste av alt: Selve boka fikk jeg bare rett opp i hånda av en hyggelig kafevertinne på andre sida av veien der Eikaasgalleriet ligger. På kaféen PÅFYLL. Jeg fant den i bokhylla der og spurte om jeg kunne kjøpe den. Og den gavmilde vertinnen sa at jeg bare kunne ta den med meg. Tusen takk! Nå har jeg endelig lest den ferdig! På tide å la noen andre få lese den!

Og her er den fine dama som driver Påfyll Jølster!

Ses vi i morgen?

Dramatisk overskrift, kanskje. Ikke så veldig. Det er bare meg igjen. Som lister meg inn og ut av dørene på sin egen blogg. Jeg lusker litt rundt, rydder litt i hylla, retter på putene i sofaen. Ser på gamle innlegg. Hva vil jeg her inne? Det er ikke slik at jeg vil lukke og låse her for alltid. Er bare det at jeg må begynne å sette meg ned litt her og la ting få bli til igjen, uten de store ambisjonene. Min viktigste inspirasjonskilde er lesingen. Det er det jeg vil gjøre mer av, alltid. Jeg tenker som så at det også er mye annet som inspirerer meg, at det er mye som er flyktig og som bare suser forbi i hodet på meg på slike dager og egentlig hele tiden. At det kanskje er på tide å bruke bloggen mer som et skriveverksted igjen.

Grunnen til tittelen "Ses vi i morgen" er rett og slett fordi jeg leser boken til Tore Renberg "Vi sees i morgen". Det er så utrolig deilig å bli hekta på en bok igjen. Begynte på den i går og er snart halvlest. En mørk understrøm hele tiden av alt som kommer til å gå galt. Drivende godt fortalt. Og så lurer jeg jo på om jeg kommer tilbake hit litt oftere. Håper det. Håper vi ses.

Bildekilde

Om å legge fra seg bøker- og glede seg til nye

Jeg var som mange andre veldig gira da jeg begynte på boka Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen. Utrolig stilig idè om disse barna som lever i tusen på tusen år, men bare blir 14 år. De dør dagen før 14-årsdagen og blir gjenfødt i en ny babykropp. Andre bloggere har skrevet bra om boka her, men jeg valgte til slutt å legge den fra meg da jeg var langt over halvveis, faktisk bare 100 sider fra ferdig. Og jeg liker egentlig ikke å legge fra meg bøker. Det føles litt sånn frekt og slemt mot karakterene i boka. Ja, det kjennes faktisk litt sånn! Men på mine voksne dager så har jeg jo blitt flinkere til å følge magefølelsen og bare gjøre det som kjennes bra for meg, så da lukket jeg rett og slett boka igjen. Og tenkte: Det var nok. Ferdig arbeid. I stedet gleder jeg meg til å lese denne her:

Hurra for Edvard Hoem. Og våren- om enn den er litt motvillig...

Jeg leser intervju med Edvard Hoem i Lørdagens BT. Han har nettopp fullført siste bind av den store biografien om Bjørnson og er vel litt fed up, som han uttrykte det. Han var ikke sikker på om han likte Bjørnson så godt lenger....!:) Den fineste boka jeg har lest av Hoem er Mors og fars historie", leste den i høst på to dager. Så vart, følsomt og sårt. Skildret med stor innlevelse, medfølelse. Den handler bl.a. om faren(som var emissær) til Hoem som fridde til moren som var gravid med en tysk soldat. "Far fridde før mor fødte. Dei hadde det vondt." Et viktig bidrag til mer innsikt og forståelse om den vanskelige tiden fra vår historie. Les den!!

Jeg koste meg med intervjuet av Hoem i dag, og da han blir spurt om hva meningen med livet er svarer han og Bjørnson på det:

Meningen med livet er at vi skal leve det, sanse og elske, arbeide og leke, øke det gode og stanse det destruktive. Menneskekjærlighet og kjærlighet til Gud er en og samme ting. Jeg kunne sitere tusen linjer som sier dette på en fremragende måte, men nøyer meg med å herme etter Bjørnson:

"Bland deg i livsfryden, du som fikk være blomst i dens vår." 

Og JA! Nedenfor ser dere mine egne bilder fra møtet med vårkrokusene på Fana folkehøyskole for noen dager siden. Helt magisk.

Sent i november av Tove Jansson

Det er midt i februar, men likevel bestemte jeg meg for å lese en av mine YNDLINGSBØKER om igjen i dag- på en stille, grå og regnfull søndag. En bok som er som en meditasjon å lese, rett og slett.

Det har blåst, sa Susmumriken
Jeg strever så fælt, buste hemulen ut bak ham. Jeg vil så fryktelig mye. Snusmumriken kom med sin vanlige vage lyd som betydde at han hadde hørt etter, men ikke hadde noe å tilføye. Han gikk ut på badehusbryggen. Sandbunnen under bryggen var dekket av en brun masse som vugget ganske sakte i takt med havet, det var tang som var revet opp av stormen. Tåken var borte, med ett, og det fantes ikke en tommere strand i hele verden.
Forstår du, sa hemulen.
Snusmumriken bet i pipen og stirret ned i vannet. Jojo, sa han. Og litt senere: Jeg tror småbåter alltid burde være klinkbygd.
….

Det var en fin morgen, sa hemulen. Takk for at jeg fikk lov til å snakke.

Snøbarnet av Eowyn Ivey

For en vakker bok! Mabel og Jack flytter til Alaska for å komme over sorgen over at de ikke kan få barn. Harde livsvilkår og depresjon er kanskje en dårlig kombinasjon, men livet tar en helt ny retning for dem når de en kveld lager en snøjente av den første snøen som faller det året. Skildringene både av naturen i Alaska og Mabels egen sorgprosess er levende og gripende. Og mystikken rundt "snøjenta" som etterhvert blir mer og mer håndgripelig skaper en fascinerende spenning gjennom hele boken. Også etter at jeg leste den ferdig. Kanskje fordi historien er litt blanding av eventyr og virkelighet...? En rød tråd i romanen er referansen til et russisk eventyr som også handler om to eldre mennesker som lager et lite barn av en snøfigur. Anbefales!

"kjære søte Mabel," sa hun. "Vi vet aldri hva som kommer til å skje, gjør vi vel? Livet kaster oss ustanselig hit og dit. Det er det som er det eventyrlige ved det. At vi aldri vet hvor vi havner eller hvordan det går. Det er et mysterium alt sammen, og sier vi noe annet, lyver vi for oss selv. Si meg- når har du følt sterkest at du levde?"

Nedenfor kan du høre både forfatteren og bokanmelder ytre seg.




og her var et nydelig innslag også!

Kjære nye Litteraturhuset

Hjemmesiden til Litteraturhuset

Jeg var ikke invitert på åpningsfesten i går, hadde heller ikke kjøpt billett. Men i dag var jeg en tur i byen for å hente billetter til kveldens forestilling til "Et dukkehjem."  (aiaiai- gleder meg!) Og da tok jeg meg en tur bort til Skostredet for å kikke innom. "Dagen derpå"-stemningen svevet langs fortauet der, og snekkere og håndtverkere gikk ut og inn av en dør som var låst for allmennheten. Kaféen var altså stengt, så det ble ingen intellektuell caffelatte på meg i dag. Finn Tokvam m familie stod også utenfor og betraktet fasaden, og vi var enige om at det burde komme et skilt snart. Men bøkene svevde over oss og ga forsåvidt tydelige hint om hvilken sfære vi var i. Og så følte jeg nesten jeg fikk være litt med på festen i går siden Tokvam viste meg bilder av herretoalettet. Det var ikke skillevegger mellom toalettene-! "Skal det vere slik, tru?" lurte han på. Vi var enige om at det fortsatt var litt igjen på at alt var ferdig, men det gjorde ikke så mye. Det viktigste er jo AT NÅ HAR VI FÅTT LITTERATURHUS I BERGEN OGSÅ!!! Det er nesten så jeg har lyst å holde en tale...:) Kanskje den kommer en av de nærmeste dagene. Det vil i så fall være en tale til litteraturens pris- først og fremst. Nedenfor finner du to gode ting til vi også har i Bergen: Ulriken og Den Nationale Scene.

For tiden prydet med fire kvinneskikkelser i anledning "stemmerettsåret. Juhu!

"Far varleg med fata der vi går!"

"Slå glas og tallerkar i stumpar og skår!
Bryt kvar kniv og bøy kvar skei!
Slikt er det Skreppingen kvier seg for-
sleng flasker i knas i kvar ei lei!

Riv opp klutar og gni ut feitt!
Spill med mjølk i bu og bur!
Lat bein og knokar liggje att spreitt!
Søl med vinen, så raud og sur!

Køyr ned kjerald i kokande vatn;
mas dei sund med ein kinnestav;
og når du er ferdig, om noko er att,
trill dei ned gangen i ròk og kav!

Slikt er det skreppingen kvier seg for!
Far varleg med fata der vi går!

Og sjølvsagt gjorde dei ikkje noko av dette dei truga med, og alt vart vaska og sett trygt attende så snøgt som lynet, medan hobbiten snurra rundt og rundt midt i kjøkkenet og freista å sjå kva dei dreiv med."

(Frå "Hobbiten" av Tolkien, Nynorsk omsetjing av Eilev Groven Myhren)

Og mens jeg hever glasset og ønsker alle en god jul kan jeg si så mye som at det å ha Hobbiten som julelektyre gir julegleden en ekstra dimensjon! Jeg er nemlig av de som ikke har lest noe av Tolkien fra før av! I dag stod jeg og kokte tunge hos svigermor mens jeg hadde boka ved siden av meg på komfyren- for å lese litt underveis. Det blåste så friskt ute at det kom en vindrosse ned i uttrekket på ovnen- og vindtrykket bladde en side fram i boka mi! Det var  litt sånn deilig magisk hobbit julestemning:)

Nyt julefreden. Så sees vi på nyåret!

Mindfulness i Vargtid

Jeg var ingen ivrig fantastyleser før jeg begynte på "Song for Eirabu" av Kristine Tofte, det har jeg nevnt i et tidligere innlegg. Nå er jeg halvveis i bok 2, Vargtid og nyter hver side. Men innimellom må det gå litt sakte. Dette er en litteratur som krever en "oppmerksom leser". Jeg opplever at jeg må være veldig bevisst og oppmerksom for å klare å henge ordentlig med. Og det er kanskje derfor det gjør ekstra godt å lese denne boken, fordi jeg må ta steget helt inn- inn i en annen verden. I fantasylitteratur er du enten innvidd eller ikke. Det er vanskelig å forstå hva det handler om før du har tatt jobben med å sette deg inn i det spesielle universet det dreier seg om. Jeg får bare mer og mer respekt for de som klarer å skrive om dette! Det gjør godt å "lese oppmerksomt og med våkne sanser", rett og slett. I utdraget nedenfor er det Runa som opplever den mennesklige verden for første gang. Hun har vokst opp dypt inne i Durinnsfjellet med alle "herdeugane" (ja, det er bare å begynne å lese den, jeg kan ikke begynne å forklare alt det der...!) og har nå blitt klar for å komme ut i den verden som menneskene bor i. Hun har en oppgave foran seg og har blitt sendt alene ut fra fjellet, den eneste verden hun kjenner. Teksten nedenfor må da virkelig handle om en "mindfulness" opplevelse, om å sanse noe for første gang. Vakkert beskrevet og en påminnelse til oss vanlig dødelige om hvor mange gode øyeblikk man kan stoppe opp ved og bare....nyte, oppleve med hele seg. Som om det var første gang..

"Runa kom seg opp på toppen, sette seg. Steinen under henne var tørr og matt. Det var ørsmå ringmønster der, små, knastrete skyer av levande som breidde seg utover. Med eitt fekk ho auge på nokre stråstubbar, ein tust av gult gras. Ho krabba mot den svidde veksten, greip han med fingertuppane. Runa kjende gras, svidd, gult gras med eigne fingrar. Varsamt trekte ho eit strå opp, små hårstrå sleppte taket i sanden mellom steinane. Ho stakk det i munnen, kjende den skarpe eggen mot tunga, bløytte det opp, togg. Kjensla av å vere del av verda fylte henne.
"Lukkeleg," sa ho ut til alt kring seg. "Takk."

Hundre år av Herbjørg Wassmo

Etter å ha lurka rundt bloggegrøten i lengre tid skjønte jeg at jeg bare MÅTTE skrive om en av de beste bøkene jeg har lest dette året. Fofatteren Herbjørg Wassmo var på Bokprogrammet i denne uken, strålte og smilte med tårer i øyekroken...Fortalte om det sviket hun opplevde som barn da hun selv ble misbrukt av sin egen far. Trilogien om "Huset med den blinde glassveranda" var mer selvopplevd enn noen visste. Og det er dette som bl.a kommer frem i boka "Hundre år." Det er lenge siden jeg har lest noe av Wassmo. Triologien hennes om Tora gjorde uutslettelig inntrykk, men da var det liksom nok Wassmo for meg på en stund. Jo, Dinas bok leste jeg også i et jafs en gang jeg hadde lungebetennelse.(!)
Boken "Hundre år" minnet meg om hvor bra Wassmo skriver. Hun går rett inn i sjela til de personene hun skildrer og lar oss få ta del i deres innerste hverdagsproblem og såreste kvaler. Samtidig er det en ruvende saga om Norge og kvinneliv gjennom et hundreår som fascinerer og fyller meg med dyp respekt. Respekt for alt de måtte slite med. Men det er ikke skildret med tristesse, det ligger en positiv kraft bak skildringene som handler om at man tar tak i det livet byr på av utfordringer. Denne syns jeg faktisk ALLE bør lese! At det er selvbiografisk blir faktisk ikke så viktig, jeg blir bare oppslukt av livene til disse menneskene, livsforholdene. Kampen for tilværelsen. Herlighet så lite vi har å stri med i vårt moderne samfunn....! Hun forteller selv i klippet nedenfor at hun "spissa blyanten med tollekniv" da hun gjemte seg bort og skrev i sin barndom/ungdom: "Så æ va godt væpna!" Hun kan få sagt det så veldig riktig, med en vital kraft.

Og så vakker!!

Døren av Magda Szabó

Denne boken bestemte jeg meg for å lese etter å ha lest om den hos Aina Basso, og jeg angrer ikke. En veldig spesiell roman om en meget særegen dame. Og om en spesiell relasjon mellom to damer. Jeg har fått en enda større respekt for de "husmoderlige gjerninger" etter denne leseropplevelsen. For det er nettopp det hushjelpen Emerenc er, en husmoder med alt det innebærer-og mere til. Hun er der for alle hun møter og omgir seg med. Og alle respekterer henne enormt. Hun knytter seg særlig til den forfatterinnen hun jobber mest for, men klarer ikke helt å respektere hennes yrke. Hun er selv analfabet og kan virkelig ikke forstå hvordan ORD kan skape et levebrød for noen. Hun selv er FYSISK ARBEID i egen person- fra morgen til kveld. Forholdet de to damene imellom er veldig spesielt. Til tider pågår det et uuttalt maktspill dem imellom, og det er Emerenc som stadig har overtaket. Forfatterinnen er den som hele tiden prøver å forstå Emerenc og få innblikk i mer av hennes liv. For hun er et mysterium, det er det som driver lesingen min videre: Å få vite mer om hvorfor hun gjør det hun gjør. Jeg kjenner på samme frustrasjon som forfatterinnen, faktisk, når det oppstår konfrontasjoner og avvisninger dem imellom. Her er en beskrivelse av henne som sier litt om hvem hun er:

"Emerenc hatet makten, uansett hvem som hadde den i sine hender, om det hadde funnes noe menneske som hadde løst alle problemer i alle fem verdensdeler, ville Emerenc ha registrert vedkommenes aktivitet med antipati, bare fordi han hadde seiret. I hennes bevissthet hadde de samme fellesnevner, Gud, notaren, partiarbeideren, kongen, FNs generalsekretær, og hvis hun tilfeldigvis viste solidaritet med noen, var hennes medfølelse universell, den gjaldt ikke bare den som fortjente den. Alle. Hvem som helst. Også en forbryter."

Emerenc er en meget privat person når det kommer til hvem hun selv er. INGEN får noen gang komme innenfor hennes egen dør, hun som selv går ut og inn som hun vil hos forfatterinnen. Den lukkede døren er et godt bilde på hvordan hun er som person. Men livshistorien hennes kommer likevel ut- i brokker, når fortrolighet oppstår. Og det er  vonde og opprivende hendelser som har formet den hun er. Den strenge avvisende, men også grenseløst generøse og arbeidsomme kvinnen. Jeg tenker at når jeg får vite mer om hennes liv får jeg også vite mer om Ungarns historie. 

Dette var en intens bok som jeg bare måtte lese ut- fort. Og så drømte jeg meg litt tilbake til den våren i 2009 da jeg var i Budapest.

Drømmehjerte av Cecilia Samartin

Jeg leste en artikkel i BT om "dameromaner." Da var Samartin en av de som ble intervjuet. Samme dag lånte jeg denne boken på biblioteket og leste den ut i en fei. Fantastisk lesning. Og rystende, når det kom til beskrivelsene av det cubanske folks skjebne etter at Castro tok over makten.
De to kusinene og nære venninne Nora og Alicia lever en lykkelig barndom på Cuba, men så kommer revolusjonen og forandrer alt. Nora emigrerer til USA med familien, mens Alicia fortsetter livet på Cuba med alt det innebærer. Og det er dette som gjør mest inntrykk på meg, beskrivelsene av hvordan samfunnet på Cuba forandrer seg til det verre. Dette har jeg lest veldig lite om fra før, og det var opprørende lesning. I et brev som Alicia sender til Nora skriver hun:

"Jeg kan ikke sette ord på sorgen som har satt seg fast i hjertet mitt. Jeg har ikke lenger behov for å fungere som menneske, vaske meg, spise, vifte bort fluer fra ansiktet og armene. Jeg er en papirdukke, flat og tom, som later som om jeg er lik alle andre bare fordi jeg er lei av å forklare hvorfor jeg ikke er det. "

Men dette er også historien om det å forlate sitt hjemland- og lengte tilbake. Som forfatteren selv skriver:

"Håpet mitt er at Drømmehjerte, i tillegg til å underholder leseren, vil gi litt innsikt i den skjøre balansen mellom sorg og håp som utgjør en immigrants hjerte."

Boka har blitt sammenlignet med Drageløperen av Khaled Hosseini, og det skjønner jeg godt. Den handler om noe av det samme- om de som blir og de som forlater. Det store hulket fra magen min kom også her, da jeg nærmet meg slutten. Jeg sier ikke mer.

Verdensredderne av Simon Stranger

Jeg fortsetter på "Simon Stranger-bølgen".
Tenk om datteren min hadde lest denne. Da hadde jeg blitt veldig glad. Kanskje hun hadde roet ned shopping-behovet sitt da...? Dette er en ungdomsroman som handler om å engasjere seg litt utover det vanlige. Emilie trekkes inn i en hemmelig gruppe og forelsker seg i Antonio. Kjærlighet og politisk engasjement. De har hemmelige aksjoner som går lenger og lenger ut i det ekstreme, men engasjementet er grunnet på et oppriktig ønske om en bedre verden. Jeg ville kanskje svart på samme måten som faren til Emilie når de står og diskuterer hvorfor det er så galt å spise den kyllingen som er fabrikkprodusert:

"Hvet du hva, Emilie? Jeg tror faktisk du har rett, men det er viktig å la hodet avgjøre slike ting, ikke følelsene. Ellers blir det ikke vitenskap, eller hva heter det på norsk...? Forskning. Da blir det bare fanatisme. Følelser uten rot i den virkelige verden, sier han og skrur ned temperaturen på komfyren."

Men det er jo følelsene som gjelder for ungdommen! Alt var jo mye "enklere" når man var ung, idealismen sterkere. Jeg ser meg selv i speilet og tenker som så at jeg har mistet mye av engasjementet mitt. Og er det noe bra, egentlig? Stranger setter søkelyset på så mye som er feil og korrupt i forbrukersamfunnet vårt. Det er ikke bare ungdommene som trenger å vite dette. Utrolig viktig og bra at slike bøker skrives. Ungdomsbøker må også leses av voksne! (Og ganske deilig å lese en bok som går så fort unna:)

Og jeg undres på om jeg ikke skal kjøpe kylling som har levd et lykkeliger liv enn på de store fabrikkene... Men Mac´en min får du aldri.....!
Her er noen av de fine omtalene av boken:

Å redde verda med klistremerke (Mellom Linjene)
Verdensredderne- Simon Stranger (Knirk)

Og her et intervju med han på bloggen bokmerker.org

mnem av Simon Stranger

Denne boken ligner ikke på noe jeg har lest før. Fascinerende og overraskende hele veien. Først et barndomsminne: Noen ganger opp igjennom oppveksten når jeg lå og skulle sove oppstod det en fremmedgjøringsfølelse inni meg som jeg kalte "raritetsfølelse". En følelse av at du blir så liten at du forsvinner helt på puta, blir en liten prikk i universet. At det er helt rart at du ligger akkurat der, og at verden rundt blir stor, altoppslukende og mektig. Denne følelsen har en sjelden gang oppsøkt meg i voksen alder også. Mnem gir meg også litt den raritetsfølelsen av at verden er så stor, øyeblikkene kommer og forsvinner hele tiden og historien går sin gang. Og alt henger sammen. Det er en virvelvind av en bok der du blir kastet inn i en malstrøm av historier, situasjoner, fakta, fotnoter, appendix og avledninger. Og hele tiden en fascinasjon av hvor mye som skjer samtidig og hele tiden og stadig går over i en ny form. Som blodomløpet vårt:

"Der stanser du et øyeblikk, lukker øynene og trekker pusten, og i løpet av de tre sekundene du står med øynene lukket, dør over seks millioner røde blodlegemer på veien gjennom blodårene dine, og like mange nye blir til. Døde hudceller faller fra huden din og ned mot gresset. Enzymer utskilles. Proteiner og fett skilles fra hverandre. Muskler bygges opp, og et vell av elektroniske signaler sendes gjennom kroppen og setter i gang oppgaver du ikke vet om, i en verden som er for liten for dine øyne, mens du åpner øynene og begynner å gå mot en av gatene du ennå ikke har vært i. Åttergaten."

Fra hjemmsiden til Stranger

Slike refleksjoner er det hele veien. 

Hovedpersonen Peter ble født i Mnem men foreldrene flyttet derfra da han fortsatt var liten. Nå har han fått en henvendelse fra en viss Oliver som vil han skal skrive historien til byen. Denne byen som ble bygd opp av fem idelaistiske sjeler som ønsket å bygge Drømmebyen (husker dere Wam og Wennerøds Drømmeslottet?) En utopi, rett og slett. Peters foreldre var en del av dette, men har aldri snakket om den tiden. Det ligger mørke hemmeligheter under, Peter drar til Mnem- som nå er en helt vanlig by som alle andre byer. Det idealsamfunnet som en gang eksisterte er det ingen som vil snakke om, det er få som kan hjelpe ham med historien. Jo, Oliver. Men hvor er han? Og hvilken relasjon har han til Peter?

Underveis raser romanen i alle retninger, og jeg er bare rett og slett fascinert av hele opplegget. Med OL-åpningen i London friskt i minne assosierer jeg nettopp til slike spektakulære åpningsshow der vi som seere blir presentert for bilde på bilde i friskt tempo, der du bare må henge med så godt du kan. Men så stopper det opp, går i dybden og dveler. Det gjør også forfatteren her. Jeg har aldri før hatt en så sterk følelse av å lese et musikkstykke som når jeg har lest denne romanen. Det har noe med den stadig skiftningen av tempo, rytme, det raske som går over til det stille og rolige. Byen Mnem blir presentert ved at hvert kapittel beskriver en gate. Her et utdrag fra "Femmergaten." 

"I krysset ved hjørnet av Femmergaten og Sirkelto står en kvinne med sykkel og venter på grønt lys. Hun har rød singlet, skjørt og sandaler, og venter utålmodig, med de ene foten mot asfalten og blikket vendt opp mot trafikklyset. Elleve meter under henne ligger skjelettet av en kvinne som døde for 32 482 år siden. Kvinne hadde søkt ly for et uventet uvær da hun ble funnet av en rivaliserende stamme, som drepte henne med stokker og steiner, men sparte barnet, en atten måneder gammel jente. Jenta vokste opp hos den nye stammen og fikk elleve barn før hun til slutt døde i barsel som tjueseksåring. Disse barna er igjen opphavet til over 300 milioner mennesker kloden over. En av dem er Peter. En annen er kvinnen med sykkelen." (s 298)

Illustrasjon i boka

Her er noe av grunnkonseptet i romanen som stadig går igjen…Refleksjonene og beskrivelsene rundt hvordan alt henger sammen med det som var før og det som skjer akkurat nå, hvordan noe i fortiden fører til der vi er nå. Årsaksammenhengene. Det forubestemte. Hvordan tilfeldige handlinger har avgjørende virkning på det som kommer etterpå. Og hvor komplekst og villt alt egentlig er også…Det er ikke bare historien om Mnem vi får. Vi får også historien om de tolv tallerknene med piletremønster som ligger i en brukthandel i nummer 47- som en gang hadde vært knust, men som før det igjen ble fraktet over kanalen til Frankrike rundt 1789. Og vi får lese den fiktive dagboken til et konsertflygel. Og historien om Josef og Marie som begge overlever fangeleiren under krigen. Og historien om verdenshistoriens første børskrakk, tulipanhandelen i Nederland i 1637-! Og et langt kapittel om den epidemiske sovesyken Encephalitis lethargica. Og mye mer. Og som ikke det er nok så har forfatteren i tillegg lagt inn noen forslag til anmeldelser bak i boka. Et litt arti apropos i disse bokbloggdebatt-tider. hehe. Og ja, Anne Grete Preus har rett: "Jeg er en by med hundrevis av gater. Og skal jeg være ærlig kjenner jeg bare noen av dem." For kanskje noe av grunntanken i romanen er at byen er bildet på mennesket. Jeg takker Bjørg Myhre Ims i bloggen Mellom linjene for tipset om Simon Stranger, og er veldig enig med henne: Dette er en bok alle bør lese. Og nå står "Verdensredderne" for tur! Av samme forfatter:)

Store forventninger av Charles Dickens

Hilsen fra mor og far i boka:)

Kanskje handler denne omtalen like mye om det å eie en bok over lengre tid…som man ikke får lest. Og endelig har fått gjort det. For nå er den min på ordentlig! Fikk den av mine foreldre da jeg var 10 år, kan jo diskuteres om det var egnet lesestoff for den alderen. Tror de tenkte på fremtiden min, dessuten er boken et praktverk og utgitt som første norske oversettelse (Dreyers 1948). Boken inneholder også svart/hvitt bilder fra filmen til David Leans "Great expectations." Vel vel, denne har fulgt meg som en ulest bok i 35 år, gjennom år som student og småbarnsmor….Den har tatt seg veldig fint ut i bokhyllen- men altså forblitt ulest. (O grumme skjæbne) Nå er den tiden forbi, og forandledningen for at jeg begynte å lese den var den var som før nevnt Mr Pip av Lloyd Jones.

Som mange av romanene Dickens skrev er denne også skrevet som føljetong. Dickens var uten tvil en av datidens "såpeseriemestere", og jeg henger virkelig med i fortellingen. Stadig nye uforutsette ting skjer med jevne mellomrom, det kommer inn folk fra sidelinjen som gjør at handlingen tar nye vendinger. Og det er Pip som forteller. Det er hans dannselsereise vi er med på, fra han som liten foreldreløs gutt (bor hos sin søster, som er skikkelig kjip) hjelper en strafffange med mat og utstyr ute på de tåkete myrheiene, til han blir fin herre i London…Jeg sier ikke mer. Dickens underholder ikke bare, han harsellerer med samfunnets makttopper (de med penga og lurendreiertriksene som utnytter de fattige) og solidariserer og setter søkelyset på de fattiges kår. Det sies at denne romanen er en av de med mest selvbiografiske elementer i seg, faren til Dickens hadde selv store pengeproblemer og måtte i gjeldsfengsel.

Det er noe med å lese en klassiker som denne. Den har en veldig solid og trygg fortellerform, noen ganger trekker den jo litt ut i det trege, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Når jeg leste fikk jeg en slik autentisk følelse av å være tilbake i den tiden, det er fint. Londontåken, de øde heiene der straffangene gjemmer seg, herrene i flosshatt og hansker… Dickens er jo en mester i å fremstille sære, gretne og heslige folk. Det er blitt en del av det mentale England for mange, tror jeg:) Menneskeskjebnene, forvillet i egen bitterhet som de overfører til de unge og sårbare. Grådighet og brustne hjerter. Pengene, som bestemmer hvordan du blir behandlet som menneske. Ikke for hva du er god til og bidrar med i samfunnet.

Det er mange underlige skikkelser og skjebner her, Frøken Havisham- grøss og gru. Jagger, som har bukten og begge endene med de fleste som har havnet på skråplanet. Ble jeg klokere på Mister Pip? Ja, han hadde sine opp og nedturer, lærte mye på sin vei, ikke minst om hva som egentlig er viktig i livet: Ikke den peneste dressen og tykkeste lommeboken, men vennskap og kjærlighet, rett og slett. JA! Jeg innrømmer det, jeg er veldig svak for det perspektivet der i en fortelling, altså....!

Skikkelig femtitallsfilmstjerne med på kjøpet som Estella (Valeria Hobson)

OK, skumle damer må også være med; Frøken Havisham (Martita Hunt) 

Mister Pip av Lloyd Jones

Jeg har lest mye bøker siste halvåret. Her er en av de store leseropplevelsense mine- som har gjort at jeg nå er halvveis i Store forventninger av Charles Dickens. Grunnen til det finner dere ut når dere har lest resten:)

Bøker som handler om lærergjerningen appellerer særlig sterkt til meg , kanskje fordi jeg selv er lærer. Det blir ekstra nært og gripende. I området rundt en stillehavsøy er det borgerkrig og de mest grusomme ting skjer rundt den lille befolkningen. Volden når også de, men på magisk vis klarer forfatteren- gjennom Mr Watts og eleven som forteller om sine opplevelser- å skape et magisk univers i fellesskapet mellom læreren, elevene og fiksjonen. Skolen er egentlig stengt, men mr Watts (som egentlig slettes ikke er utdannet lærer) åpner klasserommet for barna på øya. Der får de fred fra virkelighetens gru og får drømme, ta del i og skape sammen. Og Watts baserer omtrent hele sin undervisning på Charles Dickens roman "Store forventninger"! De lever virkelig gjennom denne fiksjonen, gjennom denne Mister Pip som er hovedperson i Dickens roman. Jeg leste denne boken på hyttetur, hadde med meg for lite lesestoff og måtte spare litt på sidene…Det ble en underlig blanding av fortryllelse og fortvilelse å lese. Både grusomt og fantastisk. Slik livet også er…? I sannhet berikende lesning! Eleven i boken er jeg-personen, hun lærer alt om Dickens da hun blir voksen. En selvsagt bok å lese i Dickensåret! Og nå er jeg halvveis i originalen "Store forventninger." Må jo finne ut mer om hvem denne mister Pip var. 

Song for Eirabu av Kristine Tofte

Og DER var jeg blitt fantasy-fantast, gitt. Og allerede bortskjemt når det gjelder det enestående språket og stemningen som møter meg i denne boka. Kan det gjøres vakrere og mer fantastisk enn dette? En nytelse å lese. Språket....SPRÅKET...SPRÅKET! Nøt hver setning. Er det i juni neste bok kommer. For lenge å vente! TAKK, TUSEN TAKK, Kristine Tofte! Men jeg må ha mer!