Konkurransens flauhet

Vi lever i et konkurransesamfunn. Vi har det i blodet, vi klarer ikke å la være å kave oss fremover hvis vi ser noen ligge et hestehode foran oss. Som i går. Høstferien gir mulighet for turgåing midt på dagen, og jeg og 14-åringen tråkker til på et fjell nær oss. Der går også mange andre. Rett foran oss går to fem-åringer. De ser en benk og har tenkt å sette seg ned, så snur de seg og ser oss. Da setter de beina i gang igjen og spurter av gårde. Hva er det som fikk slik hast? At vi holdt på å gå forbi dem! Jeg kjenner en barnslig irritasjon, kjenner at de der skal jeg komme meg forbi. Og så gjør jeg det, jeg jogger forbi dem og tar en short-cut rett opp i skråningen. Hører de begynner å løpe, de også. No way, gutter, jeg er raskest, tenker jeg mens jeg hiver etter pusten og løper enda fortere. Fillern så bratt det var her også. Løping er vondt. Vondt. Tungt. Men det skal se lett ut. Forrykende lett, som om dette er noe jeg gjør minst en gang for dag. Min daglige løpetur på fjellet lissom. Og alt dette for to fem-åringer som absolutt ville gå foran oss. Fjortenåringen kommer også pesende etter, vi sier ingenting, går bare på, hører skramlingen av guttene bak oss, vi må bare holde tempoet oppe. Kom igjeeeeeeeen… Etter et kvarter spør jeg: ”Har vi rista de av oss nå?” ”Tror det.” Så sier vi ikke mer på en stund.

Ja ja, fikk nå kjørt meg litt mer enn jeg hadde planlagt, det var jo fint. End of discussion. OK da, sette sin ære i å løpe fortere enn en fem-åring? Ganske teit, ja. Men det funka for kondisjonen.

Ti ting som du kan slutte å bry deg med. Bare så det er sagt

En ting til: Ikke irriter deg over bergensere! hihi

Så mye man kan lese om positiv tenkning og det å bli lykkeligere…
Men denne duger for meg!
HER er kloke ord!

Nyt romjulen

Jeg lister meg så stilt på tå inn her….

Bildet er stjelt fra verdensveven. Men det var jo fint, da!

Jeg har listet meg inn her…. på bloggen min…. Oj.
Hva skal man si? At her var det fint lite som skjedde. Og det pinlige er at jeg sa det skulle bli så mye blogging denne høsten. Det ble det altså ikke. Og nå tror jeg rett og slett jeg lister meg ut igjen uten å love noe som helst. Det er så mye en skulle skrevet. En kunne skrevet hele tiden egentlig. Men så er det så mye annet som kommer i veien. Som jeg sier til venner jeg har lyst å treffe igjen snart: Vi sees plutselig! KLEM

Takk, Internett!

Anbefales! Og takk til internett for at sånne fine videosnutter plutselig detter i fanget på meg.

Et effektivt våpen når redselen griper tak

Min datter har vært litt for ivrig på å se skumle ting på tv og film denne sommeren. Hun har blitt godt opplært i uhygge gjennom Harry Potters univers, men nå har det avansert til litt mer skrekk. Hun har alltid vært mørkredd og sunget høyt i trapper og mørke kroker- ja, hvem har ikke det?? Nå har hun funnet et nytt våpen når det røyner på. Vi koste oss med å se den fantastiske OL-åpningen på fredag. Et av de største øyeblikkene var da Rowan Atkinson deltok på fremføringen av Chariots of Fire. ( Når du kommer 47 minutt inn i NRK-opptaket dukker det opp!) Mitt yndlingsstykke + min yndlingshumorist. Uslåelig kombinasjon! Og nå har min datter også fått et nytt ”latterbilde” å mane frem når det blir skummelt med mørke kroker. Og i tillegg synger hun på melodien. Anbefales!
Og her fra selve filmen:

The looser has to fall

Gråt

Det er noe med å se skuffelsen, sorgen, fortvilelsen.
Sinnet.
De fortapte uttrykkene.
Tomme blikkene.

Men så er det heldigvis bare fotball, da.

Jeg ble vel så opptatt av å betrakte skuffelsen til Italia som gleden til Spania i går. Og selv om jeg heiet på Spania klarer jeg ikke å la være å synes synd på taperne. "Tap og vinn med samme sinn" må da være en naturstridighet.

Ut av komfortsonen

Fra familieturen til Runde i sommer

"Er du på nettet nå?" spør mannen min i søndagfreden....
"Ja,jeg har sagt til meg selv at jeg skal blogge hver dag," svarer jeg.
"Så mye arbeid du lager for deg selv, da...." sier han lakonisk.
hehe...Det er noe med det, ja. Men så er det noe med det at det også setter inn et ekstra trøkk på det ordlegge tankene sine litt oftere. Januar får være denne øvingsmåneden min, så får det heller koste litt av tiden min. For ærlig talt, det er litt ork innimellom å måtte skrive, ha noe å si hver dag. Tenke gjør man jo hele tiden, men man skriver de ikke ned...

Vi hadde besøk av Marco Elsafadi på skolen vår en dag. Han inspirerte og berørte sterkt. Noe av det han snakket om var hvordan vi forholdt oss til det som krevde noe av oss. Det som var vanskelig og utfordrende og som forlangte at vi måtte komme oss ut av komfortsonen. Når man står der og er usikker og ikke vet om man skal tørre dette, eller om man har tro nok på seg selv til å gjøre det...Den tilstanden kan vi alle kjenne oss igjen i.

Tilstanden da du er usikker er veldig spennende og full av muligheter. Det er da du kan velge vilken retning du tar. Enten går du fra usikkerhet til full panikk - eller fra usikkerhet til fullt pågangsmot! Jeg har godt av å få slike tanker servert innimellom. Det får deg til å reflekte litt ekstra over egne valg og handlinger.

Forsettene fortsetter

Kort tilstandsrapport...Vi fortsetter med like stor sukess som da vi begynte 3. januar med skjermfrie timer hver dag. Stillheten og roen som senker seg de timene er fortsatt like fortryllende. Det er godt å kjenne at noe fungerer- og at man klarer å gjennomføre det. Ja da, hatten av!

Tilværelsens store tiltakslyst

kilde

I dag har jeg lurt på om jeg har hatt det litt som journalistene... At noe surrer i bakhue hele dagen om hva som egner seg å skrive om..Hva har jeg å si til verden i dag? Hodet har gått litt sånn på høytrykk  etter min nye forpliktelse om å komme med noe her hver dag. Det er plutselig så mye man kan skrive om når man har stilt seg inn i det moduset. Om hvordan det er å gå ut i en helt ny morgen i mørke og regn og komme tilbake på jobb etter lang ferie til verdens herligste kolleger- og føle seg PRIVILEGERT som har en slik jobb og så fine folk å jobbe med. Den gode følelsen av tiltakslyst og glede, forventning og håp, en sterk tro på at nye og gode vaner kan virkeliggjøres. Det gjelder å holde på den så lenge den varer, vet jo at hverdagen kommer brått og brutalt.

Vi har hatt et skikkelig grundig og reflektert familieråd sammen her i heimen. Jeg skal ikke gå inn på detaljene, men også her er det knyttet forpliktelser og ansvar. Noe av det viktigste vi vil jobbe med er mer fellesskap og mindre skjermtid. ALLE, inkl. de voksne har ikke lov å hverken se tv eller forholde seg til annen skjerm mellom 15.00 og 18.00. Og etter kl. 22.00 er det slutt på all databruk. (TV er lov, da....) I dag var første dagen, og en stor fred hjemsøkte vårt hus i denne tidsperioden. Og stor virketrang. Jeg som aldri gjør sånne stryke-duk-og-legge-klar- ting vasket alle juledukene og strøk dem i dag-! Nesten litt skremmende. Men mest fint.

Forpliktelse fører til bevegelse

Tidslinjen har startet…..Den nye, altså.

Mitt prosjekt er som følger.

Det skal komme noe på bloggen her hver dag- I hele januar.

Så ser jeg hva som skjer.

Det er en del av min teori om at forpliktelse fører til bevegelse- på ett eller annet vis.

Blogginnleggene kommer i høyeste grad til å bære preg av ustabil kvalitet og innhold, og ja, jeg gjør det bare for min egen del. Det betyr at alle de hyggelige som ser innom her kan bli skuffet rett som det er. Og det er jo jammen bloggens vesen også, at det er mye rart som får lov å havne her. 

Det er fint. Helt fint.

Skulle egentlig begynt i går, men vi hadde det altfor gøy på nyttårsaften med naboene våre…Så dagen i går forsvant like fort som den kom.

Forpliktelse fører til bevegelse. Det blir månedens mantra.

Innbokskontroll og julegrøt

Alle har hørt om det å gå som katten rundt grøten....Jeg har blitt veldig inspirert i romjulen av å lese denne bloggposten på Innbokskontroll sine sider. Romjulsrefleksjon er fine saker. Når det er på det mørkeste skinner kanskje visjonene som sterkest- som ledestjerner der oppe på en nattsvart himmel. Her i heimen er det full hygge på gang. Ingenting er som å komme hjem til sin egen jul når man har vært ute på svigersbesøk i julehelgen. Og som sagt, tankene klarner litt, visjonene får lov å skinne ekstra sterkt. På tide å slutte å gå rundt julegrøten, det er bare å ta skjeen i den andre hånda. Her blir det familieråd i heimen i nyttårshelgen, fint å tenke litt sammen rundt hva som kan endres for å komme nærmere det vi drømmer om. 

Facebookførjulsengasjement

Gaver med mening

"Let's buy our Christmas presents (if we buy any at all) from little retailers, fair trade shops, local crafts shops, second-hand shops, our neighbors, our friends who makes unique little things, from whoever resists the economic globalization of our homes...Let's try to make sure that our money goes to the people who need it, not to multinationals and big enterprises that exploit labor and the environment...in this way more people will have a better Christmas. If you agree, copy this into your status.


Dette satte jeg på statusen min på Facebook i dag. Og hvor enkelt er vel ikke det- å engasjere seg og ta et standpunkt på nettet! Her på bloggen også for den saks skyld. Jeg har egentlig sluttet å være "politisk korrekt" på Facebook etter Maria Amelie-saken...av en eller annen grunn. Kan ikke gå inn på det her. Men jeg satte dette på min status i dag fordi jeg har et oppriktig håp og ønske om å snu kjøpetrenden. Jekke ned forbruksspiralen. Dette kjøpehysteriet går jo over all forstand. Tips mottas med takk!
HER er et supert sted! 
)

Den lille boken i bagasjen

Det er sånn det føles av og til. Som en pose med drops, i alle farger, med alle slags smaker. Hvilket skal du velge? Tankene som kommer dettende, den gode boken du har lest og som du går og tenker på og ikke får helt ut av hodet.
De øyeblikkene som er der, og forsvinner igjen. Magiske og bevegende. De lange tankene som henger ved og følger deg,  som du tenker at ...nå må jeg ta tak i de, få de formulert i en tekst. Da er det godt å ha den ENE BOKEN å skrive de ned i. Ordene ligger inni der , venter på å bli til noe mer.

I love your blog. Ti blogganbefalinger.

kilde

Bloggawards fra Mammadamen! Tusen takk!! Jeg gjør som instruksen sier:


- Lenk til den som ga deg awarden

- Besvar spørsmålene
- Gi prisen videre til ti bloggere

Her er mine svar:

1. Hvorfor startet du å blogge?
Jeg har lenge savnet et rom å legge fra meg tanker, bilder, spennende linker og kontakter til andre steder. Til det er bloggen perfekt. Jeg er veldig glad i å ta bilder, jeg funderer innimellom, er både et skrivende og lesende menneske. Skapende. Jeg føler meg mer og mer hjemme her, det er fint å ha sin egen lille havn midt i den store verdensveven.

2. Hvilke blogger følger du?

Er veldig glad i kreative blogger, både innen mammablogger og bokblogger. Fotoblogger er også nam-nam. Hobbyblogger, matblogger, og ikke minst "nerdeblogger" innen ulike kreative yrke... som fortellere, pedagoger, journalister.

3. Favorittmakeupmerke?
Og her begynner det å bli vanskelig... Har aldri vært noe flink med glamour, for å si det slik. Er veldig glad i å handle på Bodyshop, de er flinke å hjelpe meg også.

4. Favorittklesmerke?
Handler like mye på fretex som på vanlige butikker, der finner jeg også vel så fine klær-! Jeg har alltid vært glad i H&M og Vero Moda. Noa Noa er fint.

5. Ditt må-ha make-up-produkt?
hehe. Dette blir mer og mer rart. Hm...skal vi se....syns det er fantastisk å bruke den pudderkosten min på kinnene på en dårlig dag.

6. Favorittfarge?
Dyp grønn og blå. 

7. Parfyme?
Hm....er heller ikke noe god på dette. Liker dufter med Bergamot i.

8. Favorittfilm?
Duften av grønn papaya om morgenen. 
Amadeus.
Jesus av Montreal. 
37 0g en halv. (+ hundre andre. Det er håpløst å skrive ned de beste. Tok de første og beste som landet i hodet mitt....)

9. Hvilket land vil du besøke og hvorfor?
Hellas. Solen, havet og kulturen....og smaken av oliven

10. Still og besvar det siste spørsmålet selv:
Hva ville du vært hvis du ikke var lærer?
Tror jeg hadde blitt skribent og fotograf, noe innen journalistikken. Og til og med kanskje...skuespiller;))

Ti blogganbefalinger: I love your blog
Ti blogger jeg anbefaler: (og da får det bare våge seg at de har fått masse awarder før. De behøver IKKE å gjøre noe med det. Er bare et håndtrykk fra meg her på verdensveven;))


Wet behind the ears
Dikt for dagen
Kommafeil
Maria Amelie
I Helles verden
Gjennom ordene
Sogeland
Moseplassen
Biblioteker og labyrinter
Grys kjøkkenskriverier

Er veldig fornøyd med at jeg endelig har skjønt at man kan legge inn planlagt tid for publisering....! Det har resultert i at jeg har vært litt ute og inne og skrevet på denne her, en hel uke! Er veldig treig med sånne awarder, håper ikke dere som har blitt satt på listen føler dere tvunget til noe som helst... God uke, alle sammen!

For Japan With Love

Jeg velger å gjøre som Mammadamen og mange andre. Bloggfri fredag. http://www.forjapanwithlove.com

kilde

Fortsatt ren og ganske "nybrukt" januar

Jeg har hatt ganske god apetitt på frosker disse første januarukene som ennå har en glans av renhet og klarhet over seg---ennå, og så lenge det varer. En av froskene finner du her. Og på bildet ser du froskefangeren. Ja til litt mer smerte i hverdagen.... eh....så lenge det varer, kanskje?

"For jeg skal bare spille gitar og det blir neppe noe å leve av..."

Av og til kjøper jeg gaver til barna som jeg faktisk tenker at jeg også kan ha glede av selv. Litt egoistisk, men mest fint. (Egoismen kan da være helt på sin plass, spørru meg...;)Tiåringen har fått grepet på gitaren, og DeLillos sin gitarbok fristet veldig. Vips, under treet med den. Og i kveld har jeg lært meg å stemme gitaren- av selveste Lars LilloStenberg Her kan du bla litt i den.

I min ungdom lærte jeg å spille gitar av Lillebjørn Nilsen, så det er snakk om å friske opp i gamle kunster- og kansje bli litt flinkere. Fjortenåringen holdt nesten på å begynne å kaste ting på meg, det må sies, da jeg satt i soafen og kjørte på med "Finnes det en kvinne, en slik som jeg vil ha...." Merkelig.

Under er et opptak av Lars Lillo , ut i klippet tar han endelig gitaren, etter å ha stått og klundret med et piano som ikke funker. Fine, fine Lars!

Spis frosken!

Legg til bildetekst

Dette er innledningen på filmen:

"If the first thing you do when you wake up each morning is eat a live frog- Nothing worse can happen for the rest of the day..."

Det er ikke noe som er så utmattende som en oppgave som henger over deg som du ikke får gjort....Se denne filmen, så vil du skjønne at du kan gjøre noe med det.... 

Takk til Innbokskontroll som delte den med oss på facebook.

Se filmen HER............og froskene vil leve utrygt også hos deg.

.......................Og jeg som trodde frosker bare skulle kysses........!

GODT NYTT ÅR!!

Den hersens familien- igjen

Bildet hentet fra BT, lørdag 13.11.2010,
Skuespiller ved DNS, Ragnhild Gudbrandsen

Fortsettelsen om Familien – et farlig sted kom i papirformatet av  lørdags BT  denne helgen. I en artikkel blir høstens program på DNS gjennomgått. Den røde tråden er ”den hersens familien”, det dysfunksjonelle og de skjulte hemmelighetene i familiens innerste sirkel. Ulike fagpersoner og rollefigurer fra stykkene blir referert. Bjarte Hjelmeland (sjefen sjøl) mener vi ikke kommer forbi de samme mellommenneskelige forhold og problem som folk også før Shakespeare sin tid kom oppi ...Familieterapeut Liv Sæbø mener familiehemmelighetene fortsatt vil bestå.


 Hva som er skambelagt endres med tiden, men behovet for en fasade og vellykkethet (facebook og blogge-fasaden, kanskje...?) gir alltid grobunn for hemmeligheter. I historiene vi  liker å fortelle om oss selv vil vi ikke gi plass til rus, overgrep, psykisk sykdom, utroskap..... det stemmer ikke med den fortellingen vi har om familien,  mener hun. 

Den  ytre fortellingen om familien er den vi helst vil dele på facebook/twitter, i blogglandia og på jobb. Kan vi snakke om det som gjøre vondt i familien? Psykolog Frode Thuen refererer til Knausgård og forklarer den enorme reaksjonen han fikk på å ”blotte” familien sin med at familielivet jo alltid har vært anstendighetens siste skanse...Knausgård bryter denne barrieren. Vi snakker lettere om psykiske problemer enn om det indre familielivet. Det inkluderer flere enn oss selv, så det er naturlig at vi har noen  barrierer. Vi er lojale.

illustrasjon: Ingri Egeberg

Thuen mener at vi liker å se mislykkede og håpløse familieforhold på film eller teater, vi kan distansere oss fra det, tenke at ”takk og lov, så ille har da ikke vi det...!” Samtidig kan vi kjenne oss litt igjen, nikke og føle et viss ubehag. Vi kan lære noe, vi ser at vi også kan fortie, vi kan havne i de frykteligste situasjoner dersom vi slutter å snakke om det som også er vanskelig....Så drar vi hjem og har fått en anelse sterkere ryggrad, en anelse sterkere vilje til åpenhet. 

Repertoaret til Den Nationale Scene i Bergen denne høsten:

"Min familie" av Tracy Lett

"Blodig alvor" av Yasmina Reza

 "Lang dags ferd mot natt" av Eugene O`Neills (Riksteatret sin versjon, med bl.a. Liv Ullman)

"Tilbaketoget fra Moskva" av William Nicholson

"La Cauge aux Folles" av Poiret/Herman/Fierstein

via
annen illustrasjon

Om å tørre å kjenne på kjipheten

kilde

Som lærer møter jeg mange utfordringer og gleder. Men det å møte alle de ulike elevene som hver og en har så mange evner og muligheter, det gjør kanskje mest med meg og bidrar til at jeg utvikler meg som pedagog. Noen elever møter større utfordringer og har det mye vanskeligere i hverdagen enn andre, de må gjennom flere kamper og tunge stunder. Det gir meg et perspektiv som også kan speile min egen hverdag- i møte med mine egne barn. I dag deltok jeg i et møte/samtale på jobben med bl.a. en mor som har et barn med asperger. Vel hjemme igjen hadde jeg en samtale med trettenåringen om noe som faktisk var sårt og vanskelig for han. Det var ikke så lett for meg heller å snakke om det, vi ble faktisk lei oss, begge to. Det er viktig å møte det som er kjipt, kjenne ordentlig godt på at "fy fillern, dette er traurig...!" Og si det. Da blir det ikke så farlig lenger. Så enkelt ble det i dag, fordi jeg visste så altfor godt om andre som har langt langt verre problemer enn her i heimen. Og det er lov å bare sette på ovnen å lage seg en ferdig-pizza på en slik dag. Det er rett og slett helt greit. Nærmest påkrevd.