Ses vi i morgen?

Dramatisk overskrift, kanskje. Ikke så veldig. Det er bare meg igjen. Som lister meg inn og ut av dørene på sin egen blogg. Jeg lusker litt rundt, rydder litt i hylla, retter på putene i sofaen. Ser på gamle innlegg. Hva vil jeg her inne? Det er ikke slik at jeg vil lukke og låse her for alltid. Er bare det at jeg må begynne å sette meg ned litt her og la ting få bli til igjen, uten de store ambisjonene. Min viktigste inspirasjonskilde er lesingen. Det er det jeg vil gjøre mer av, alltid. Jeg tenker som så at det også er mye annet som inspirerer meg, at det er mye som er flyktig og som bare suser forbi i hodet på meg på slike dager og egentlig hele tiden. At det kanskje er på tide å bruke bloggen mer som et skriveverksted igjen.

Grunnen til tittelen "Ses vi i morgen" er rett og slett fordi jeg leser boken til Tore Renberg "Vi sees i morgen". Det er så utrolig deilig å bli hekta på en bok igjen. Begynte på den i går og er snart halvlest. En mørk understrøm hele tiden av alt som kommer til å gå galt. Drivende godt fortalt. Og så lurer jeg jo på om jeg kommer tilbake hit litt oftere. Håper det. Håper vi ses.

Bildekilde

Jeg lister meg så stilt på tå inn her….

Bildet er stjelt fra verdensveven. Men det var jo fint, da!

Jeg har listet meg inn her…. på bloggen min…. Oj.
Hva skal man si? At her var det fint lite som skjedde. Og det pinlige er at jeg sa det skulle bli så mye blogging denne høsten. Det ble det altså ikke. Og nå tror jeg rett og slett jeg lister meg ut igjen uten å love noe som helst. Det er så mye en skulle skrevet. En kunne skrevet hele tiden egentlig. Men så er det så mye annet som kommer i veien. Som jeg sier til venner jeg har lyst å treffe igjen snart: Vi sees plutselig! KLEM

Variasjon over Tunkatten- igjen

Katten

ligg på bordet

når du kjem.

Mediter litt med katten

Han tenkjer òg som Buddha.

Mindfulness i Vargtid

Jeg var ingen ivrig fantastyleser før jeg begynte på "Song for Eirabu" av Kristine Tofte, det har jeg nevnt i et tidligere innlegg. Nå er jeg halvveis i bok 2, Vargtid og nyter hver side. Men innimellom må det gå litt sakte. Dette er en litteratur som krever en "oppmerksom leser". Jeg opplever at jeg må være veldig bevisst og oppmerksom for å klare å henge ordentlig med. Og det er kanskje derfor det gjør ekstra godt å lese denne boken, fordi jeg må ta steget helt inn- inn i en annen verden. I fantasylitteratur er du enten innvidd eller ikke. Det er vanskelig å forstå hva det handler om før du har tatt jobben med å sette deg inn i det spesielle universet det dreier seg om. Jeg får bare mer og mer respekt for de som klarer å skrive om dette! Det gjør godt å "lese oppmerksomt og med våkne sanser", rett og slett. I utdraget nedenfor er det Runa som opplever den mennesklige verden for første gang. Hun har vokst opp dypt inne i Durinnsfjellet med alle "herdeugane" (ja, det er bare å begynne å lese den, jeg kan ikke begynne å forklare alt det der...!) og har nå blitt klar for å komme ut i den verden som menneskene bor i. Hun har en oppgave foran seg og har blitt sendt alene ut fra fjellet, den eneste verden hun kjenner. Teksten nedenfor må da virkelig handle om en "mindfulness" opplevelse, om å sanse noe for første gang. Vakkert beskrevet og en påminnelse til oss vanlig dødelige om hvor mange gode øyeblikk man kan stoppe opp ved og bare....nyte, oppleve med hele seg. Som om det var første gang..

"Runa kom seg opp på toppen, sette seg. Steinen under henne var tørr og matt. Det var ørsmå ringmønster der, små, knastrete skyer av levande som breidde seg utover. Med eitt fekk ho auge på nokre stråstubbar, ein tust av gult gras. Ho krabba mot den svidde veksten, greip han med fingertuppane. Runa kjende gras, svidd, gult gras med eigne fingrar. Varsamt trekte ho eit strå opp, små hårstrå sleppte taket i sanden mellom steinane. Ho stakk det i munnen, kjende den skarpe eggen mot tunga, bløytte det opp, togg. Kjensla av å vere del av verda fylte henne.
"Lukkeleg," sa ho ut til alt kring seg. "Takk."

The looser has to fall

Gråt

Det er noe med å se skuffelsen, sorgen, fortvilelsen.
Sinnet.
De fortapte uttrykkene.
Tomme blikkene.

Men så er det heldigvis bare fotball, da.

Jeg ble vel så opptatt av å betrakte skuffelsen til Italia som gleden til Spania i går. Og selv om jeg heiet på Spania klarer jeg ikke å la være å synes synd på taperne. "Tap og vinn med samme sinn" må da være en naturstridighet.

Skritt for skritt

"Vi må si til oss selv at nået er viktig: Vi må bygge noe nå, for enhver pris, av alle krefter. Vi må alltid ha aldershjemmet i hodet for å overgå oss selv hver dag, gjøre hver dag uforgjengelig. Klatre på vårt eget Everest, skritt for skritt, og gjøre det på en slik måte at hvert skritt er litt evighet. Det er det fremtiden tjener til: Å bygge nåtiden med virkelige prosjekter for levende mennesker." 

(Pinnsvinets eleganse, s134)

I surrender

Jeg satte meg som mål å skrive noe på bloggen her hver dag hele i januar. Det gikk bra en stund og ga meg et spark til å gripe "ordet for dagen", så og si. Men det holdt ikke helt til mål. Nå føles det bare meningsløst å hoste opp ett eller annet her. Jeg forlater prosjektet og lar bloggen blafre av gårde på egen fri vilje. Det er slik den må leve. Og jeg. Vi blogges! Plutselig!

Ut av komfortsonen

Fra familieturen til Runde i sommer

"Er du på nettet nå?" spør mannen min i søndagfreden....
"Ja,jeg har sagt til meg selv at jeg skal blogge hver dag," svarer jeg.
"Så mye arbeid du lager for deg selv, da...." sier han lakonisk.
hehe...Det er noe med det, ja. Men så er det noe med det at det også setter inn et ekstra trøkk på det ordlegge tankene sine litt oftere. Januar får være denne øvingsmåneden min, så får det heller koste litt av tiden min. For ærlig talt, det er litt ork innimellom å måtte skrive, ha noe å si hver dag. Tenke gjør man jo hele tiden, men man skriver de ikke ned...

Vi hadde besøk av Marco Elsafadi på skolen vår en dag. Han inspirerte og berørte sterkt. Noe av det han snakket om var hvordan vi forholdt oss til det som krevde noe av oss. Det som var vanskelig og utfordrende og som forlangte at vi måtte komme oss ut av komfortsonen. Når man står der og er usikker og ikke vet om man skal tørre dette, eller om man har tro nok på seg selv til å gjøre det...Den tilstanden kan vi alle kjenne oss igjen i.

Tilstanden da du er usikker er veldig spennende og full av muligheter. Det er da du kan velge vilken retning du tar. Enten går du fra usikkerhet til full panikk - eller fra usikkerhet til fullt pågangsmot! Jeg har godt av å få slike tanker servert innimellom. Det får deg til å reflekte litt ekstra over egne valg og handlinger.

Gradvis nedpakking

 På samme måte som vi gradvis pakket julen ut i desember begynte jeg å pakke den ned i dag. Før har jeg vært temmelig lei av juletreet allerede 2. januar, men ikke i år. Det skal få stå hvertfall til 6. januar. Men adventstaken som har vært så fin å tenne om morgenen eller når jeg setter meg med bok om ettermiddagen- den går ned i esken nå sammen med nisser, engler og duker.

 Julekortene legges i posen med alle de andre julekortene fra årene før....eller vent litt. De med bilder på skal få henge en stund- med alle søte nevøer, nieser og vennebarn:)

 Og se på disse julekurvene da, som jeg fikk av en god venn som kan å lage slike! I år har jeg vært ekstra nøye med å legge julepynten fint ned igjen i esken. Om ett år igjen skal jeg åpne de. Nesten litt skummelt å tenke på hva som kan ha skjedd i løpet av dette året som ligger foran oss. Hvilke veier har livet tatt for meg da...? Vil jeg være stressa, ulykkelig...eller rolig og glad. Det er uansett fint at tingene ligger pent og ryddig, da er det så mye hyggeligere å ta de ut igjen. Sånn er det jo også når man reiser bort på ferie. Da syns jeg alltid det er viktig at huset er ryddig før vi drar, for da er det mye hyggeligere å komme hjem!

Langflat

Litt langflatt på bloggen for tiden. Snart kommer det et innlegg seilende, med litt vind fra vest.

Når hjerter slår i takt

(Sakset fra Innsikt, juni 2011)

Vi vet det jo, egentlig. Men nå er det bevist, hvertfall.

Hjertene våre banker for hverandre.

I takt.

MITT FØRSTE KAMERA

...var ikke dette, nei! Dette ble solgt for over en mill. på en auksjon. Har mistet linken til det på Dagbladet, ble så fascinert av bildet at jeg bare kopierte det og la det i en mappe. For jeg tenkte at dette må jeg si noe om. Dette har  med historien vår å gjøre...
At alt var så mye mer avgjørende før, filmrullene som måtte passes på å taes ut i mørket, det avgjørende lyset, de viktige øyeblikkene da alt skulle klaffe. Nå tar vi bare et nytt og enda bedre bilde på et halvt sekund. Historien vår er en reise i distansering…
om å ta lettere og lettere på ting, om å haste forbi. 
Slik livet på nettet har blitt.
Veiene er blitt så korte både hit og dit. Jeg faller ofte tilbake til drømmen om å roe ned tankepulsen min. Impulslinjene. Den lange tanke venter på en måte på å bli tenkt ut. Det er ikke lenger siden enn 10 år at jeg fortsatt leverte filmruller til fotobutikken og gikk og ventet spent på resultatet. Og i ungdommen satt vi i mørkerommet og pustet inn den deilige skarpe lukten av fikseringsvæsken og deltok i magien- det ble bilder på papiret!! Mens den mystiske mørkeromslampen lyste med sitt helt spesielle (og litt skumle) lys. Dette innlegget har jeg tenkt på lenge å skrive, men det ble aktuelt igjen da jeg satt og hørte på På livet laust (Podcast) om hva multitasking og nettbruk gjør med tenkningen vår. Det var så interessant at jeg bare oppfordrer dere til å høre på det. Viss jeg har gjort alt rett kan dere høre det HER.http://nl.nrk.no/podkast/aps/45/nrk_paa_livet_laus_2011-0604-0446_6344254375.mp3

Den lille boken i bagasjen

Det er sånn det føles av og til. Som en pose med drops, i alle farger, med alle slags smaker. Hvilket skal du velge? Tankene som kommer dettende, den gode boken du har lest og som du går og tenker på og ikke får helt ut av hodet.
De øyeblikkene som er der, og forsvinner igjen. Magiske og bevegende. De lange tankene som henger ved og følger deg,  som du tenker at ...nå må jeg ta tak i de, få de formulert i en tekst. Da er det godt å ha den ENE BOKEN å skrive de ned i. Ordene ligger inni der , venter på å bli til noe mer.

Så naiv er jeg

Det er utrolig å se dette, se hvordan kreativiteten får utfolde seg

om de kunne samles-de som er fiender.... å se på dette ...f.eks. på vestbredden.
Dele det vakre,
ta del i det skapende
glede seg over skjønnhet og skaperkraft.
Ja, jeg vet det er lett for meg å si som har mat og et sted å bo.
Men å skape- sammen eller for andre- det MÅ da hjelpe på verdensfreden.



Tilgi meg for min naivitet.

Å summe seg over karsestengelens ustoppelige vekst…

 Min søster var fadder for helgens konfirmant. Han er også sønnen her i huset. I sin tale poengterte hun noe interessant om det å ha konfirmasjon. At det kanskje var vel så viktig for oss voksne å ha denne markeringen, at vi også trenger å møtes- for å summe oss litt  over disse ”karsestenglene” som vokser til- i en rasende fart. Jeg har vært ute i hagen i dag og tatt bilde av kjempekonvallene, de har strukket seg enormt fort i denne sommervarmen som har vært, og jeg har nesten kunnet måle de centimeter for centimer fra dag til dag. 

 I en periode føltes det også sånn med han på fjorten her i huset. Men selv om han nå er så vidt høyere enn sin far er det viktig å huske på at han….han er jo ikke voksen ennå!!! Han kommer fortsatt til å minne oss på at han ikke ønsker seg kjefting- men klemmer. Så det så.

Og her: Det kuleste konfirmasjonskortet-! 

Håndlaget av naboen;)

Et vindu på gløtt

Vinduet inn til bloggen min er ikke lukket for godt. Men når alt annet enn blogging har vært i fokus siste uken lurer jeg litt på hvordan jeg skal komme inn på sporet igjenn... Hvorfor begynte jeg med dette, hvor går veien videre? Regner med at jeg snart er på bloggesporet igjen, inntil da..........
                                   nyt et vindpust
                                     en tanke som seiler forbi
                                        som kanskje blir ett ord, en tekst
                                                eller bare forblir en tanke.

Å treffes igjen

 Og hvor denne statuen står? På et skap hos en venninne jeg møtte igjen i helgen etter 13 år....!
Sånn ser den ut når man går litt lenger unna.

Livet er rart og fint og plutselig mye nærmere enn ellers når man ser igjen fantastiske venninner som man første gang møtte da man var 17 og følte livet nettopp hadde begynt. Sitte ved kjøkkenbordet sammen og se på årets første hestehover. Tenke tilbake på de første rare tingene man begynte å snakke sammen om...Og kjenne på seg at den samtalen får lov til å fortsette, så mange år etter.

 Det er stor og dyrebart.

Liz

kilde

Du høres ut som du vil være proff

...sa fjortenåringen da jeg på mitt kanskje i overkant intense vis ga  ham en grundig innføring i hvordan vaske gulvet her en dag. Jeg valgte å ta det som et kompliment. Virkelig!

…….men hva mente han egentlig med det. Litt mer usikker nå, kjenner jeg. Tenker elevene også det når jeg hiver meg ut i lange forklaringer og eksempler. At jeg høres ut som jeg vil være proff.. Hva i all verden vil det si å være proff? Det ultimate kvalitetsord?

Kunsten å stoppe opp

I går var det bytur på hele familien. Da vi krysset Torgalmenningen stod hun der. Rett opp og ned, med ansiktet mot solen. Helt stille. Det så fint ut. Og ga meg en tankevekker. Alle rundt henne stresset på kryss og tvers, i alle retninger. På bystasjonen hadde jeg også lagt merke til en jente som stod ved rullebåndene. Hun også stod rett opp og ned, helt stille mens alle stresset rundt. Mon tro om dette var en del av et slags kunstprosjekt? Skjult teater?

Stanse,
stå helt stille.
Det er mye å ta inn for tiden.