AKELEIEDAMEN
(Illustrasjon: Livets hjul)
”Vi har alt, men det er også alt....” sa Ole Paus en gang. Er det slik? Kanskje denne valgkampen beviser det mer enn noensinne. I Afghanistan måtte de dyppe fingeren i blekk for å avgi stemme, og ble det oppdaget av Taliban kunne de risikere å miste hele hånden eller det som verre var. Steinhard justis uten blikk for menneskeretter råder i deres verden. Vi er en av verdens rikeste nasjoner og har penger på bok til flere generasjoner fremover, vi kan gjøre hva vi vil når vi vil og hvor ofte vi vil. Og hva har valgkampen vært preget av? Hvor ble det av miljøbevisstheten som Al Gore satte fart i. Tar vi det kollektive ansvaret for mennesker i nød? Jeg kan ikke for det, men jeg kjenner et ubehag, selv på en vakker dag som denne.
Og dette eplet er ikke et hint om hvor min stemme går på mandag. Da sønnen min var to år så han Frp sin logo og han utbrøt: "Æsj, det ser ut som det eplet er markspist!" Jeg syns barn er kloke.
Da vi feiret nyttårsaften hos familie på Østlandet i julen hadde vi filmkveld en av de første nye dagene i året. Vi så filmen De andres liv , den gjorde et dypt inntrykk. Filmen handler om en svært målrettet og overivrig stasiagent Gerd Wiesler som har et ekstremt talent for å avsløre politiske dissidenter, han er en av de beste i jobben. Overvåkingen kjente ingen grenser på slutten av det sosialistiske regimets tid i øst-Tyskland, og det hemmelige politiet var fryktet av alle. De kunne overvåke hvem som helst og skydde ingen midler. Wiesler overvåker et kunstnerpar; Dreyman er forfatter og Christa Maria Sieland skuespiller. Wiesler sitter og lytter med utstyret sitt på loftet over dem, og en ny virkelighet blir åpnet for ham. Han blir mer og mer fascinert av parets liv, deres verden av litteratur, skjønnhet og frisinnethet. Han begynner å lese bøkene de snakker om, han begeistres, blir berørt. Han hindrer at forfatteren blir avslørt og skjuler det viktigste sporet- skrivemaskinen.
Denne filmen dukket opp igjen da jeg hørte på Verdibørsen (NRK2 Radio, 6/6-09):
Finn Skårderud snakket om ”mentaliseringsprosesser”, og filmen De andres liv var et godt eksempel på nettopp en slik prosess, i følge Skårderud. Stasiagenten vender seg fra å være distansert og på utsiden til å komme på innsiden i de andres liv. Han får medfølelse og forståelse, hans øyne blir åpnet. Å kunne ”mentalisere” innebærer at vi mennesker må ha en genuin nysgjerrighet og undring for andres liv og bevissthet. Vi må legge skråsikkerheten bak oss og være villige til å sette oss inn i et annet menneskes situasjon.
Den nye parketten. Fast grunn under føttene. Bøkene er lykkelig tilbake i hyllene, ja, nesten alle. Som alltid når det ryddes må en være nådeløs. Hadde jeg vært bok hadde jeg følt det som utrolig kjipt å bli degradert ut av hyllene i stua og ned i kjellerstua. Triste greier. Jeg la øret til bokryggene da de var tilbake på sin faste plass. De var lettere sjokkskadet: ”Nå har vi ligget i en svær og kaotisk haug på kjøkkenet mens de har herjet på inne i stua, det er så deilig å være trygt tilbake! En stund var jeg redd for at jeg skulle sendes ned i kjelleren!” Og dette minner meg på hvor uendelig mange bøker jeg ikke får lest....og på at vi stadig får nye bøker og ikke leser de vi allerede har. Leser akkurat nå på en blogg: Bøkene som aldri blir lest.... Men så er det fint med bøker en plutselig finner igjen, som denne!
Bildebøker er alltid velkommen, særlig når det er humor. Denne ble jeg glad for å se igjen: Fant den i Newcastle på studietur for 15 år siden: Great Housewives of Art av Sally Swain.
Her har kjente kunstverk blitt litt vridd på og det har blitt sneket inn flittige husmødre i motivene. Fra vaskeseddelen: ”Behind every great artist stands the prime source of his inspiration- the woman in his life.” Fant ingen bilder på nettet utenom forsiden på boken, men det er jo mulig å tenke seg hvordan motivet på Dali sitt klokkebilde er når en leser tittelen: "Mrs Dali hangs out the washing.....!" Her er originalen:
Conrad Selmyhr 1877-1944: Skute i opprørt hav
For omtrent to uker siden spiste vi middag med en venninne som var på innomhils i Bergen. Hun hadde reist med Flaggruten fra Haugesund og kunne fortelle at alle passasjerer måtte lese inn sitt fulle navn og destinasjon i det de gikk ombord. Det føltes litt uhyggelig, sa hun, og jeg skjønner hvorfor.
Det er nå snart 10 år siden vestamaranen Sleipner gikk på grunn ved Ryvarden fyr, der 16 mennesker mistet livet. Da opplevde HSD-selskapet at de ikke hadde oversikt over passasjerene, og derfor ble denne ordningen med innlesing av navn innført. I sannhet et ”Memento mori”- husk at du skal dø. I norsktimen skulle jeg fortelle om menneskene som levde i senmiddelalderen og barokken, og hvor nær de levde døden. De ble minnet på døden hele tiden, den var sentral i hele deres livsanskuelse. Jeg fortalte om praksisen på Flaggruten, der man definitivt blir minnet på livets alvor, og da spesielt på den dypt tragiske ulykken ved Ryvarden. Takk til min venninne som fortalte og ga meg bildet.
