Det er slutt på den knatrende skrivemaskinlyden. Det er blitt så stille på kontorene rundt om kring. Knapt hørbare lette trykk- det er lydene nå. Men både Thomas Espedal og Jan Guillio vil fortsatt hamre på den gamle skrivemaskinen, sier de, kjenne at de gjør et arbeid, at de slår og hamrer inn ordene.
Som fersk htc-telefon-bruker står det mer og mer klart for meg: Vår kontakt med verden og virkeligheten går lenger og lenger ut i fingerspissene. Hvor skal dette ende? Jeg lurer litt, spør mine kolleger-pedagogene, om hva det skal bli av dette. Hva med å gjøre et gagns arbeid? Det er blitt skrevet mye om temaet. Nå har det kommet nærmere meg, siden jeg har fått dette nye androide vidunderet som kan PUTTES I LOMMA, og som bare ved et lite lillefingertrykk kan føre meg verden rundt. Vips, der sendte jeg en mail, og oj, der kommenterte jeg om Ameliesaken i VG, og pang- der ble jeg slått i bakken av en kinesisk kunstner og hans selvporttrett- i MailOnline. Fjærlette små fingersteg ut i verden og hjem igjen.
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar