Smashing song. Smask!!

Bare så vi vet det, vi som bor i regntunge byer og land. det går an å sture en dag- kan hende to- men så rister vi sorgene av!
Denne sangen fikk hvertfall ristet tungsinnet av meg.
Deiligdeilig.
Fin-fint.
Smashing song

Catofy the Clever

Ingenting er som å bla i gamle barnebøker ...
Jeg har fått dilla på å scanne. Og se på den søte og lure katten, da! Mon tro om det ligger noe skjult systemkritikk i denne fortellingen? Siden fortellingen er fra Russland....Men forfatteren er fra USA, boken ble først gitt ut i 1972. Men Julia Stepanovna må da være russisk. Der er nok linken, ja.

det som gir fred

Nå er skuffen på kjøkkenet full igjen.

Så lenge jeg har te har jeg fred.

Å se på bilder av mennesker i blomstereng, det gir meg også fred. 

kilde

Men går eg øver engene, der himmelen e vid,
då sei te meg – for hendene e tome,
då sei meg, onnekvinner i kornskurens tid:
Kim gjer meg sitt hjerta så ein blome?

Kim gjer meg sitt hjerta så ei glede og ein trøst,
så ein duft så leke med meg øve kinnå,
så eg på mine stiar mot forgjengelse og høst,
ikkje reddast for den ytterste grindå?
(Tekst: Nils Ferlin, oversatt til norsk av Kolbein Falkeid)

Most of the time

kilde

Most of the time

I’m clear focused all around

Most of the time

I can keep both feet on the ground

I can follow the path, I can read the signs

Stay right with it when the road unwinds

I can handle whatever I stumble upon

I don’t even notice she’s gone

Most of the time

Most of the time

It’s well understood

Most of the time

I wouldn’t change it if I could

I can make it all match up, I can hold my own

I can deal with the situation right down to the bone

I can survive, I can endure

And I don’t even think about her

Most of the time

Most of the time

My head is on straight

Most of the time

I’m strong enough not to hate

I don’t build up illusion ’til it makes me sick

I ain’t afraid of confusion no matter how thick

I can smile in the face of mankind

Don’t even remember what her lips felt like on mine

Most of the time

Most of the time

She ain’t even in my mind

I wouldn’t know her if I saw her

She’s that far behind

Most of the time

I can’t even be sure

If she was ever with me

Or if I was with her

Most of the time

I’m halfway content

Most of the time

I know exactly where it went

I don’t cheat on myself, I don’t run and hide

Hide from the feelings that are buried inside

I don’t compromise and I don’t pretend

I don’t even care if I ever see her again

Most of the time

Bob Dylan

Copyright © 1989 by Special Rider Music

som blomstene i regnet

"Å leve er ikke nok. Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha."

Ja, på en dag som denne så jeg for første gang Du levande. Og det passet jo godt på slik som regnet strømmet ned og gjorde stemningen passe laber. 

Men for en film! Vakker, snål, merksnodig og poetisk. Ja, tragisk også- bevares...

 «Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmda säng, 

innan Lethes iskalla våg slickar din flyende fot»

(Goethe)

Og så måtte jeg ut og ta bilder av blomstene som svømte i regnet....

og til slutt...favorittklippet fra filmen- helt klart!! Følg med hva som skjer i vinduet..hihi

"Anna och Micke- ha det så bra!!"

Du og jeg og bygda- "Dra meg opp for faen..."

jentene frå landet

Lars Amund Vaage: "Dra meg opp"

Olaug Nilsen: "Få  meg på for faen”

Av og til er det morsomt hvordan noen bøker bare passer å lese rett etter hverandre. Jeg begynte med ”Dra meg opp” etter å ha hørt  forfatter Eirik Ingebrigsten anbefale den varmt i Bok i p2. Og for alle som har vokst opp i bygda og gravd i potetåkeren er dette en gjenkjennelsesreise i stemninger. Det litt innadvendte bygdelivet der alt er og har vært og skal bli. Språket til Vaage setter meg i ”Vesaas-stemning” fra den tiden jeg var oppslukt av han. Kanskje tiden er inne for å finne tilbake til "Båten om kvelden”? (Av Vesaas-en av mine favoritter) Det er noe med kraften i de enkle beskrivelsene som likevel rommer så mye. Den ensomme mannen som er bundet til jorden, arbeidet. Stakkars Martin Underhaug, potetkongen. Som har bodd hos mor hele livet og ikke finner helt ut av det med damene. Heller ikke etter at moren dør. Jeg blir litt oppgitt, litt sånn ”kom igjen, a! Du må jo komme ut og leve! Ikke bare tenke på de potetene!” I bunn og grunn en tragisk undertone i hele fortellingen, om mannen som ikke klarer å henge med i den nye tiden.

Så gikk jeg over til den rosa boken -og da begynte moroa. Olaug Nilsen må jeg lese mer av!! Her har vi jo en kvinnelig Einar Økland og Ragnar Hovland på en gang;) For en herlig absurd og surrealistisk vandring, også her på bygdelivets gjenkjennende stier. Humoristisk til tusen, men med det såre alvoret til personene under. Om Maria som vasker på universitet samtidig som hun studerer. Om Alma som bare tenker på sex. Og kona til Sebjørn som reiser til Oslo for å promotere nepestappe og redde fabrikken der heime.

Jeg skjønner veldig godt at det blir film av dette, for her var det mye å ta av. Den nepestappen ble jeg i grunnen ganske nysgjerrig på. Har aldri smakt det, så tiden er kanskje inne for å prøve? Kona til Sebjørn er hvertfall entusiastisk:

”Nepestappe er veldig godt. Det er ikkje dumt å byte ut middagspotet med middagnepestappe av og til, for å variere litt. Eller ein kan ha nepestappe i tillegg til poteter. Halvt om halvt er kanskje det aller beste.”

Suddeli-ra-suddeli-rei

Fyll opp mitt tomme krus-!

Christophe Dufossè: Etter siste time

En urolig leseropplevelse.

En underlig følelse dirret under overflaten hele tiden mens jeg leste…Hvorfor er jeg så opptatt av å bli ferdig med denne historien? Det var ikke en "pageturner" på samme måte som en handlingsmette action-thriller. Men det var det ubehagelige som drev meg videre. Litt av den samme følelsen jeg får hvis jeg har blandet meg inn i en samtale jeg egentlig ikke hadde noe med, og hvor det blir sagt ting jeg ikke burde fått vite. Samtidig som jeg bare vil vite mer, til tross for at det er ubehagelige sannheter. Slik var det med denne boken. Gold og distansert tvers igjennom. Og til syvende og sist med en forferdelig slutt. Og den treffer meg vel ekstra hardt fordi det handler om en ungdomskoleklasse- og en lærer. Jeg syns det er vanskelig å anbefale den, var selv glad da jeg var ferdig med den samtidig som den traff meg på sitt brutale men likevel stillferdige vis. Forfatteren er fransk, og lærer i ungdomskolen. Dette skriver hovedpersonen (læreren Pierre) i et brev til sin søster på slutten av boken: ”Jeg vurderer å forlate skoleverket, og si opp når skoleåret begynner igjen i september. (…) Som det blir sagt av en av personene i en engelsk roman jeg holder på å lese: ”Det er uten tvil ikke noe som er vanskeligere enn å prøve å virke oppriktig når ens hjerte er knust.” Og oppriktighet, hvor forferdelig dette ordet enn måtte virke på deg, er tross alt grunnlaget for all undervisning. Man klarer ikke late som særlig lenge.”

litt moro fra en av mine helter- på dagen;)

Min tur til å "KNAUSE"

Vel, vel. Knause og knause. Jeg leste Min Kamp1 da det stod på som verst med Karl Ove, og lot det bli med det. Nå har det roet seg såpass at jeg kan komme med mitt lille kuriøse innlegg. Fra loftet, bokstavelig talt. Det ble skrevet mye om det intervjuet som Knausgård var med å gjøre med Hauge den gang i 1990. Jeg husker det veldig godt, for det var det som fikk øynene mine opp for Hauge. Jeg kjøpte bladet TAL (Utgitt av Studentmllaget i Bergen) av en venn som jobbet i redaksjonen. 

1. side av intervjuet

Knausgård skriver selv i Min Kamp, s Side 330-336:

(...) Kanskje du kan stille deg foran vinduet der, sa Asbjørn, lyset det ser fint ut. Så kan vi ta noen bilder. Hauge så opp på ham, med den grå luggen hengende ned i pannen. Her skal faen ikkje takast noko bilete, sa han. Neivel, sa Asbjørn. Unnskyld så mye. (...).

Bildene var fine, særlig det over. Den roen som omgir mannen, til tross for alt ”bråket” av tekniske duppeditter og ivrige skribenter rundt han. Og i 2011 står vel vi som et tredje nivå og smiler over det tekniske utstyret den gang…

Jeg likte intervjuet så godt at jeg tok vare på bladet. Tok det frem i ny og ne, og satte det tilbake i boksen sin. Så stod det der i mange år, til jeg ryddet på loftet i fjor sommer. Så her kom det – endelig. Og ser der hva Karl Ove Knausgård kaller seg selv?

Siste side av intervjuet

Husk at dere kan klikke på bildet så får dere større tekst og bilde ved å zoome. PÅ oppfordring scanner jeg gjerne hele intervjuet og legger det inn her. Det er ....kjempefint!


Jeg tror jeg gjør det uansett, når jeg tenker meg om. 
GÅ INN HER OG LES. KOS DERE!
OG......god 17. mai til alle!

Litt diva

se inn på denne siden: snellaogpetronella.no

Denne ringen fikk jeg av mine fine venninner i anledning av at vi hadde konfirmasjon forrige helg. Ikke nok med at de hjalp til på kjøkkenet med serveringen, de hadde også overskudd til å tenke på meg!?!? ”Du må jo også ha en gave- en moregave!” Og jeg smiler litt hver gang jeg tar den på meg. Elleveåringen har allerede begynt å mase om å låne den: 

”Du sier jo at jeg er litt sånn diva-aktig av og til, mamma!”

Hva passer vel bedre enn å komme med et aldri så lite divasitat av Bette Midler:

"Sørg for at livet ditt er svært underholdende. 

Du trenger ikke være vakker, rik eller smart-

bare veldig entusiastisk." 

To av helgens divaer

Å summe seg over karsestengelens ustoppelige vekst…

 Min søster var fadder for helgens konfirmant. Han er også sønnen her i huset. I sin tale poengterte hun noe interessant om det å ha konfirmasjon. At det kanskje var vel så viktig for oss voksne å ha denne markeringen, at vi også trenger å møtes- for å summe oss litt  over disse ”karsestenglene” som vokser til- i en rasende fart. Jeg har vært ute i hagen i dag og tatt bilde av kjempekonvallene, de har strukket seg enormt fort i denne sommervarmen som har vært, og jeg har nesten kunnet måle de centimeter for centimer fra dag til dag. 

 I en periode føltes det også sånn med han på fjorten her i huset. Men selv om han nå er så vidt høyere enn sin far er det viktig å huske på at han….han er jo ikke voksen ennå!!! Han kommer fortsatt til å minne oss på at han ikke ønsker seg kjefting- men klemmer. Så det så.

Og her: Det kuleste konfirmasjonskortet-! 

Håndlaget av naboen;)

Varast i garden (På egen oppfordring)

De som har lest dette innlegget mitt skjønner hva dette er!

Et vindu på gløtt

Vinduet inn til bloggen min er ikke lukket for godt. Men når alt annet enn blogging har vært i fokus siste uken lurer jeg litt på hvordan jeg skal komme inn på sporet igjenn... Hvorfor begynte jeg med dette, hvor går veien videre? Regner med at jeg snart er på bloggesporet igjen, inntil da..........
                                   nyt et vindpust
                                     en tanke som seiler forbi
                                        som kanskje blir ett ord, en tekst
                                                eller bare forblir en tanke.