Drømmehjerte av Cecilia Samartin

Jeg leste en artikkel i BT om "dameromaner." Da var Samartin en av de som ble intervjuet. Samme dag lånte jeg denne boken på biblioteket og leste den ut i en fei. Fantastisk lesning. Og rystende, når det kom til beskrivelsene av det cubanske folks skjebne etter at Castro tok over makten.
De to kusinene og nære venninne Nora og Alicia lever en lykkelig barndom på Cuba, men så kommer revolusjonen og forandrer alt. Nora emigrerer til USA med familien, mens Alicia fortsetter livet på Cuba med alt det innebærer. Og det er dette som gjør mest inntrykk på meg, beskrivelsene av hvordan samfunnet på Cuba forandrer seg til det verre. Dette har jeg lest veldig lite om fra før, og det var opprørende lesning. I et brev som Alicia sender til Nora skriver hun:

"Jeg kan ikke sette ord på sorgen som har satt seg fast i hjertet mitt. Jeg har ikke lenger behov for å fungere som menneske, vaske meg, spise, vifte bort fluer fra ansiktet og armene. Jeg er en papirdukke, flat og tom, som later som om jeg er lik alle andre bare fordi jeg er lei av å forklare hvorfor jeg ikke er det. "

Men dette er også historien om det å forlate sitt hjemland- og lengte tilbake. Som forfatteren selv skriver:

"Håpet mitt er at Drømmehjerte, i tillegg til å underholder leseren, vil gi litt innsikt i den skjøre balansen mellom sorg og håp som utgjør en immigrants hjerte."

Boka har blitt sammenlignet med Drageløperen av Khaled Hosseini, og det skjønner jeg godt. Den handler om noe av det samme- om de som blir og de som forlater. Det store hulket fra magen min kom også her, da jeg nærmet meg slutten. Jeg sier ikke mer.