Boken "Hundre år" minnet meg om hvor bra Wassmo skriver. Hun går rett inn i sjela til de personene hun skildrer og lar oss få ta del i deres innerste hverdagsproblem og såreste kvaler. Samtidig er det en ruvende saga om Norge og kvinneliv gjennom et hundreår som fascinerer og fyller meg med dyp respekt. Respekt for alt de måtte slite med. Men det er ikke skildret med tristesse, det ligger en positiv kraft bak skildringene som handler om at man tar tak i det livet byr på av utfordringer. Denne syns jeg faktisk ALLE bør lese! At det er selvbiografisk blir faktisk ikke så viktig, jeg blir bare oppslukt av livene til disse menneskene, livsforholdene. Kampen for tilværelsen. Herlighet så lite vi har å stri med i vårt moderne samfunn....! Hun forteller selv i klippet nedenfor at hun "spissa blyanten med tollekniv" da hun gjemte seg bort og skrev i sin barndom/ungdom: "Så æ va godt væpna!" Hun kan få sagt det så veldig riktig, med en vital kraft.
 |
| Og så vakker!! |
