Hundre år av Herbjørg Wassmo

Etter å ha lurka rundt bloggegrøten i lengre tid skjønte jeg at jeg bare MÅTTE skrive om en av de beste bøkene jeg har lest dette året. Fofatteren Herbjørg Wassmo var på Bokprogrammet i denne uken, strålte og smilte med tårer i øyekroken...Fortalte om det sviket hun opplevde som barn da hun selv ble misbrukt av sin egen far. Trilogien om "Huset med den blinde glassveranda" var mer selvopplevd enn noen visste. Og det er dette som bl.a kommer frem i boka "Hundre år." Det er lenge siden jeg har lest noe av Wassmo. Triologien hennes om Tora gjorde uutslettelig inntrykk, men da var det liksom nok Wassmo for meg på en stund. Jo, Dinas bok leste jeg også i et jafs en gang jeg hadde lungebetennelse.(!)
Boken "Hundre år" minnet meg om hvor bra Wassmo skriver. Hun går rett inn i sjela til de personene hun skildrer og lar oss få ta del i deres innerste hverdagsproblem og såreste kvaler. Samtidig er det en ruvende saga om Norge og kvinneliv gjennom et hundreår som fascinerer og fyller meg med dyp respekt. Respekt for alt de måtte slite med. Men det er ikke skildret med tristesse, det ligger en positiv kraft bak skildringene som handler om at man tar tak i det livet byr på av utfordringer. Denne syns jeg faktisk ALLE bør lese! At det er selvbiografisk blir faktisk ikke så viktig, jeg blir bare oppslukt av livene til disse menneskene, livsforholdene. Kampen for tilværelsen. Herlighet så lite vi har å stri med i vårt moderne samfunn....! Hun forteller selv i klippet nedenfor at hun "spissa blyanten med tollekniv" da hun gjemte seg bort og skrev i sin barndom/ungdom: "Så æ va godt væpna!" Hun kan få sagt det så veldig riktig, med en vital kraft.

Og så vakker!!