Mindfulness i Vargtid

Jeg var ingen ivrig fantastyleser før jeg begynte på "Song for Eirabu" av Kristine Tofte, det har jeg nevnt i et tidligere innlegg. Nå er jeg halvveis i bok 2, Vargtid og nyter hver side. Men innimellom må det gå litt sakte. Dette er en litteratur som krever en "oppmerksom leser". Jeg opplever at jeg må være veldig bevisst og oppmerksom for å klare å henge ordentlig med. Og det er kanskje derfor det gjør ekstra godt å lese denne boken, fordi jeg må ta steget helt inn- inn i en annen verden. I fantasylitteratur er du enten innvidd eller ikke. Det er vanskelig å forstå hva det handler om før du har tatt jobben med å sette deg inn i det spesielle universet det dreier seg om. Jeg får bare mer og mer respekt for de som klarer å skrive om dette! Det gjør godt å "lese oppmerksomt og med våkne sanser", rett og slett. I utdraget nedenfor er det Runa som opplever den mennesklige verden for første gang. Hun har vokst opp dypt inne i Durinnsfjellet med alle "herdeugane" (ja, det er bare å begynne å lese den, jeg kan ikke begynne å forklare alt det der...!) og har nå blitt klar for å komme ut i den verden som menneskene bor i. Hun har en oppgave foran seg og har blitt sendt alene ut fra fjellet, den eneste verden hun kjenner. Teksten nedenfor må da virkelig handle om en "mindfulness" opplevelse, om å sanse noe for første gang. Vakkert beskrevet og en påminnelse til oss vanlig dødelige om hvor mange gode øyeblikk man kan stoppe opp ved og bare....nyte, oppleve med hele seg. Som om det var første gang..

"Runa kom seg opp på toppen, sette seg. Steinen under henne var tørr og matt. Det var ørsmå ringmønster der, små, knastrete skyer av levande som breidde seg utover. Med eitt fekk ho auge på nokre stråstubbar, ein tust av gult gras. Ho krabba mot den svidde veksten, greip han med fingertuppane. Runa kjende gras, svidd, gult gras med eigne fingrar. Varsamt trekte ho eit strå opp, små hårstrå sleppte taket i sanden mellom steinane. Ho stakk det i munnen, kjende den skarpe eggen mot tunga, bløytte det opp, togg. Kjensla av å vere del av verda fylte henne.
"Lukkeleg," sa ho ut til alt kring seg. "Takk."