På hjernen i dag

Den snor seg inn og ut av øregangen i et kjør. Snart helg, kjenner
jeg...

Vaffelhjarte på senga

Første kveld med lesestund fra boka Vaffelhjarte sammen med niåringen... Boka er skrevet av Maria Parr og det er bare herlig. Vi leste om en rimelig dramatisk jonsokfeiring der farfar måtte slokke bålet med kumøkk-! "Oj, æsj....." var kommentaren fra niåringen. " Ja, oj....." sa jeg. "Kanskje vi ikke skal lese mer i denne boka?" (jeg sa det bare på tull...!) "JO!" Kom det kontant og med fast blikk. Vi skal lese mer i morgen. 

Om sjøbananar i sofaen

Lykke i sofaen i dag. Niåringen har fått månedens Norsk barneblad i posten 


"Kva likar fantorangen alle best å ete?" leser hun høyt.
"A: Eple
B: Sjøbananar
C: Pærer"
Jeg: "Men jeg kan jo ikke vite det?"
Hun: "Bare si noe som er veldig rart!"
Jeg: "Ok, det må bli sjøbananar!"
Og det var jammen rett.........;)

Jeg er veldig glad for at foreldrene mine ga et Norsk Barneblad-abonnement til heimen vår. Det er et bra alternativ til Winx og Whitch og deromliggende herligheter....Og mye har forandret seg siden jeg leste bladet som barn.......og ikke minst siden førsteutgivelsen som er avbildet ovenfor til forsiden slik den fremstår i dag. Norsk Barneblad er det eldste bladet for barn i hele verden. Det første nummeret kom i 1887!

Skeiserenn

Skeiserenn

Du startar i dag med storskridaren.

Du veit at du kan ikkje fylgja han,

Men du legg i veg

Og brukar all di kraft

Og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg –

Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.

Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,

Kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt

Og kappstrid med deg sjølv.

Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge

Dette innlegget er særlig tilegnet min far som er 74 år i dag. Hurra!

Bildene er fra turen min hjem til Bergen i går. Jeg  kommer aldri til å slutte å bli fascinert over det å fly, særlig ikke når været var så vakkert som i går. Og særlig ikke når vi flyr over Hardangervidda og avslutter med solnedgang i Fanafjorden. Glede. 

frihet eller panikk?

Bildet over er fra i sommer, da vi hadde med drage på fjellet.  

Plutselig er ikke nettet tilgjengelig hjemme lenger, sånn uten videre. . Er det litt som når varmtvannet i springen plutselig er borte? Det forrykker hvertfall hverdagen å miste noe en er blitt så vant til. Jeg gisper litt i skrekk og forundring når jeg faktisk ikke har tilgjengelighet når jeg vil. Jeg elsker tilgjengeligheten. Så kjenner man på fraværet- og fyller det med noe annet. Folk som skal slutte å røye- de får ofte en hobby. Når det er slutt med typen må man ut i verden, være med venner og sette pris på deres nærvær. Er det litt sånn å miste nettet også? Er det som å fly med drage- uten vind? Det er kanskje da man begynner å løpe med dragen i stedet....? 

Madeleine Thien: Det vi ikke vet

For to uker siden ville jeg ta en pause fra Knausgård og rett og slett lese en bok jeg IKKE hadde hørt noe om fra før.... Nå har jeg våget meg på en liten bokanmeldelse:


Madeleine Thien: Det vi ikke vet
Gail produserer radiodokumentarer i Vancouver og foreldrene hennes er immigranter fra Malaysia og Kina. Når boken begynner er Gail faktisk død, og hennes liv og prosjekt er en av de historiene som blir fortalt ved tilbakeblikk i romanen. Det er tapet og savnet som danner grunntonen i boken. Gails kjæreste Ansel snakker om sorgen med sin gamle nabo, som selv har vært enkemann i flere år og har blitt vant til å leve med savnet etter sin Patricia:

”Sorg er den tiden da man stiller alle spørsmålene. Hvis man ikke finner en måte å få svar på dem , kommer man ikke til å leve videre. Man kommer ikke til å tenke på å få barn. Kanskje det er en evolusjonsmessig nødvendighet for å finne en måte å akseptere døden på, din egen eller andres. Vi glemmer at det er en mulighet. Folk dør, og vi blir overrasket. Det synes alltid så usannsynlig. Det er et bedrag. Det er som det du sa om perspektiv. På avstand kan jeg akseptere alt. Jeg kan se tingene som gjentar seg, mønstrene og så videre. Jeg aksepterer at universet er tretten milliarder år gammelt. Men på nært hold, akkurat her, er stedet man føler smerte, sorg. Akkurat her er det ting jeg aldri kan forsone meg med. det som hjelper meg, er når jeg sovner og drømmer om henne, drømmer om min Patricia, og hun sier: Det er ikke noe å bekymre seg over. Slapp av. Gi slipp på det. ” Han rister på hodet. ”Men det skjer ikke ofte nok, slett ikke ofte nok.”

Gail forsøker å løse en gåte fra fortiden, fra hennes foreldres liv i Asia. Handlingen beveger seg i et spenn fra 2. verdenskrig i Malaysia og Kina til nåtiden i Canada og Vancouver. Det er uvant å sette seg inn i krigshistorien fra dette området av verden. Jeg får plutselig et innblikk i en verdensdel jeg har lest lite om fra før. Denne delen av handlingen er brutal og vond, slik livshistorier blir når krigen ubønnhørlig skjærer inn i menneskers skjebner. Gail skjønner at det er mye foreldrene ikke har fortalt henne, det er så mye hun ikke vet. Det er disse gåtene som driver handlingen fremover og gjør at jeg vil vite mer. Jeg ble kanskje litt skuffet på slutten. Boken er først og fremst drevet av en indre handling, hva som skjer i personenes tanker og følelser, hvordan de forsoner seg med fortiden og livet sitt her og nå.

Jeg lot være å lese noe om forfatteren mens jeg leste boken. Det falt litt på plass da jeg etterpå leste at boken har flere sammenfallede punkter med Madeleine Thiens eget liv. Blandt annet var hun selv i en sorgprosess over tapet av sin mor da hun skrev boken. Sorgen var så inderlig beskrevet, uten å bli sentimental. En vakker og sterk fortelling.

Madeleine Thien

der er ingenting i verden så stille som sne.......

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt

på de stemmer,

som for højlydt taler.

Der er ingenting i verden af en renhed som sne,

svanedun fra himlens hvide vinger.

På din hånd et fnug

er som tåredug.

Hvide tanker tyst i dans sig svinger.

Der er ingenting i verden, der kan mildne som sne.

Tys, du lytter, til det tavse klinger.

O, så fin en klang,

sølverklokkesang

inderst inde i dit hjerte ringer.

Helge Rode 1896