En urolig leseropplevelse.
En underlig følelse dirret under overflaten hele tiden mens jeg leste…Hvorfor er jeg så opptatt av å bli ferdig med denne historien? Det var ikke en "pageturner" på samme måte som en handlingsmette action-thriller. Men det var det ubehagelige som drev meg videre. Litt av den samme følelsen jeg får hvis jeg har blandet meg inn i en samtale jeg egentlig ikke hadde noe med, og hvor det blir sagt ting jeg ikke burde fått vite. Samtidig som jeg bare vil vite mer, til tross for at det er ubehagelige sannheter. Slik var det med denne boken. Gold og distansert tvers igjennom. Og til syvende og sist med en forferdelig slutt. Og den treffer meg vel ekstra hardt fordi det handler om en ungdomskoleklasse- og en lærer. Jeg syns det er vanskelig å anbefale den, var selv glad da jeg var ferdig med den samtidig som den traff meg på sitt brutale men likevel stillferdige vis. Forfatteren er fransk, og lærer i ungdomskolen. Dette skriver hovedpersonen (læreren Pierre) i et brev til sin søster på slutten av boken: ”Jeg vurderer å forlate skoleverket, og si opp når skoleåret begynner igjen i september. (…) Som det blir sagt av en av personene i en engelsk roman jeg holder på å lese: ”Det er uten tvil ikke noe som er vanskeligere enn å prøve å virke oppriktig når ens hjerte er knust.” Og oppriktighet, hvor forferdelig dette ordet enn måtte virke på deg, er tross alt grunnlaget for all undervisning. Man klarer ikke late som særlig lenge.”
