Landskap i mars

En mester har skisset landet i sort og hvitt

vertikalt mellom jord og himmel som hender

løftet mot noe usynlig, kanskje en gud?

Alt har reist seg, lyttende ut i det grå:

tusjsvarte trær, marker merket med kritt –

instinktivt, vendt mot en virkelighet

eller en drøm

annerledes enn alt, som kjærtegn mot hud

eller kveldsmyke ord hvisket av vind i strå –

En sitring løper gjennom mitt sinn som et dyr

Urolig med løftet hode, blikket stemt

Mot mål ingen kan se. Hvem jager vilt?

Langt borte bjeffer en hund mot vind og vær.

Så tier alt. Alt blir forunderlig stilt - -

Noe ventes.

Lykkelig blir jeg ett med lyttende trær.

Kolbein Falkeid

Utgitt: Fra samlingen: Vi, Cappelen 1966.

Hver fredag er jeg så heldig at jeg går tur med gode kolleger som også er mine venner. Denne skogen har vi besøkt i over et halvt år og fulgt med på hvordan årstidene har skiftet. Samme hvor "fredagssliten" jeg er når vi starter turen er energien tilbake når turen er over. Heldige meg, heldige oss! Og hurra for at våren er i anMARS!

Sent i november av Tove Jansson

Det er midt i februar, men likevel bestemte jeg meg for å lese en av mine YNDLINGSBØKER om igjen i dag- på en stille, grå og regnfull søndag. En bok som er som en meditasjon å lese, rett og slett.

Det har blåst, sa Susmumriken
Jeg strever så fælt, buste hemulen ut bak ham. Jeg vil så fryktelig mye. Snusmumriken kom med sin vanlige vage lyd som betydde at han hadde hørt etter, men ikke hadde noe å tilføye. Han gikk ut på badehusbryggen. Sandbunnen under bryggen var dekket av en brun masse som vugget ganske sakte i takt med havet, det var tang som var revet opp av stormen. Tåken var borte, med ett, og det fantes ikke en tommere strand i hele verden.
Forstår du, sa hemulen.
Snusmumriken bet i pipen og stirret ned i vannet. Jojo, sa han. Og litt senere: Jeg tror småbåter alltid burde være klinkbygd.
….

Det var en fin morgen, sa hemulen. Takk for at jeg fikk lov til å snakke.

Takk, Internett!

Anbefales! Og takk til internett for at sånne fine videosnutter plutselig detter i fanget på meg.

Lammeskiver på potetseng

kilde

Fordi jeg trenger et sted å ha denne oppskriften legger jeg den inn her. Rett og slett fordi det var så vanskelig å finne en helt grei og saklig oppskrift på akkurat dette, og av frykt for å bruke minst like lang tid på nettet en gang til... En av de fine tingene med blogging, det! 

Denne måten å lage lam på  lagde jeg og mine venner ofte i mitt tidligere hybelliv, særlig hvis det var mange som skulle ha mat på en gang. Det er så fint med alt som gjør seg ferdig på ett sted-! Og så kan man koke noen ekstra grønnsaker og lage litt ratatouille i tilleg, mens hovedretten surrer og går inni ovnen. På tide å prøve den igjen!

Fant den her

Fremgangsmåte:

1. Sett stekeovnen på 200 °C. Rens løk og purre, skjær dem i grove biter. Skrell potet og skjær dem i skiver. Finhakk hvitløk.

2. Legg potet og grønnsaker i en ildfast form med smør. Dryss over persille, rosmarin, salt og pepper. Sett formen i ovn, og stek i ca. 40 minutter.

3. Krydre lammeskiver med rosmarin, salt og pepper. Stek dem i en varm panne med olje ca. 2 minutter på hver side. Legg lammeskivene i den ildfaste formen med potet og grønnsaker, og stek videre i ca. 15 minutter.

Snøbarnet av Eowyn Ivey

For en vakker bok! Mabel og Jack flytter til Alaska for å komme over sorgen over at de ikke kan få barn. Harde livsvilkår og depresjon er kanskje en dårlig kombinasjon, men livet tar en helt ny retning for dem når de en kveld lager en snøjente av den første snøen som faller det året. Skildringene både av naturen i Alaska og Mabels egen sorgprosess er levende og gripende. Og mystikken rundt "snøjenta" som etterhvert blir mer og mer håndgripelig skaper en fascinerende spenning gjennom hele boken. Også etter at jeg leste den ferdig. Kanskje fordi historien er litt blanding av eventyr og virkelighet...? En rød tråd i romanen er referansen til et russisk eventyr som også handler om to eldre mennesker som lager et lite barn av en snøfigur. Anbefales!

"kjære søte Mabel," sa hun. "Vi vet aldri hva som kommer til å skje, gjør vi vel? Livet kaster oss ustanselig hit og dit. Det er det som er det eventyrlige ved det. At vi aldri vet hvor vi havner eller hvordan det går. Det er et mysterium alt sammen, og sier vi noe annet, lyver vi for oss selv. Si meg- når har du følt sterkest at du levde?"

Nedenfor kan du høre både forfatteren og bokanmelder ytre seg.




og her var et nydelig innslag også!

Kjære nye Litteraturhuset

Hjemmesiden til Litteraturhuset

Jeg var ikke invitert på åpningsfesten i går, hadde heller ikke kjøpt billett. Men i dag var jeg en tur i byen for å hente billetter til kveldens forestilling til "Et dukkehjem."  (aiaiai- gleder meg!) Og da tok jeg meg en tur bort til Skostredet for å kikke innom. "Dagen derpå"-stemningen svevet langs fortauet der, og snekkere og håndtverkere gikk ut og inn av en dør som var låst for allmennheten. Kaféen var altså stengt, så det ble ingen intellektuell caffelatte på meg i dag. Finn Tokvam m familie stod også utenfor og betraktet fasaden, og vi var enige om at det burde komme et skilt snart. Men bøkene svevde over oss og ga forsåvidt tydelige hint om hvilken sfære vi var i. Og så følte jeg nesten jeg fikk være litt med på festen i går siden Tokvam viste meg bilder av herretoalettet. Det var ikke skillevegger mellom toalettene-! "Skal det vere slik, tru?" lurte han på. Vi var enige om at det fortsatt var litt igjen på at alt var ferdig, men det gjorde ikke så mye. Det viktigste er jo AT NÅ HAR VI FÅTT LITTERATURHUS I BERGEN OGSÅ!!! Det er nesten så jeg har lyst å holde en tale...:) Kanskje den kommer en av de nærmeste dagene. Det vil i så fall være en tale til litteraturens pris- først og fremst. Nedenfor finner du to gode ting til vi også har i Bergen: Ulriken og Den Nationale Scene.

For tiden prydet med fire kvinneskikkelser i anledning "stemmerettsåret. Juhu!

GODT ÅR!

Jeg sier som Kari Bremnes: "Litt happiness kan ikkje skade.":))