Fargefryd

Store forventninger av Charles Dickens

Hilsen fra mor og far i boka:)

Kanskje handler denne omtalen like mye om det å eie en bok over lengre tid…som man ikke får lest. Og endelig har fått gjort det. For nå er den min på ordentlig! Fikk den av mine foreldre da jeg var 10 år, kan jo diskuteres om det var egnet lesestoff for den alderen. Tror de tenkte på fremtiden min, dessuten er boken et praktverk og utgitt som første norske oversettelse (Dreyers 1948). Boken inneholder også svart/hvitt bilder fra filmen til David Leans "Great expectations." Vel vel, denne har fulgt meg som en ulest bok i 35 år, gjennom år som student og småbarnsmor….Den har tatt seg veldig fint ut i bokhyllen- men altså forblitt ulest. (O grumme skjæbne) Nå er den tiden forbi, og forandledningen for at jeg begynte å lese den var den var som før nevnt Mr Pip av Lloyd Jones.

Som mange av romanene Dickens skrev er denne også skrevet som føljetong. Dickens var uten tvil en av datidens "såpeseriemestere", og jeg henger virkelig med i fortellingen. Stadig nye uforutsette ting skjer med jevne mellomrom, det kommer inn folk fra sidelinjen som gjør at handlingen tar nye vendinger. Og det er Pip som forteller. Det er hans dannselsereise vi er med på, fra han som liten foreldreløs gutt (bor hos sin søster, som er skikkelig kjip) hjelper en strafffange med mat og utstyr ute på de tåkete myrheiene, til han blir fin herre i London…Jeg sier ikke mer. Dickens underholder ikke bare, han harsellerer med samfunnets makttopper (de med penga og lurendreiertriksene som utnytter de fattige) og solidariserer og setter søkelyset på de fattiges kår. Det sies at denne romanen er en av de med mest selvbiografiske elementer i seg, faren til Dickens hadde selv store pengeproblemer og måtte i gjeldsfengsel.

Det er noe med å lese en klassiker som denne. Den har en veldig solid og trygg fortellerform, noen ganger trekker den jo litt ut i det trege, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Når jeg leste fikk jeg en slik autentisk følelse av å være tilbake i den tiden, det er fint. Londontåken, de øde heiene der straffangene gjemmer seg, herrene i flosshatt og hansker… Dickens er jo en mester i å fremstille sære, gretne og heslige folk. Det er blitt en del av det mentale England for mange, tror jeg:) Menneskeskjebnene, forvillet i egen bitterhet som de overfører til de unge og sårbare. Grådighet og brustne hjerter. Pengene, som bestemmer hvordan du blir behandlet som menneske. Ikke for hva du er god til og bidrar med i samfunnet.

Det er mange underlige skikkelser og skjebner her, Frøken Havisham- grøss og gru. Jagger, som har bukten og begge endene med de fleste som har havnet på skråplanet. Ble jeg klokere på Mister Pip? Ja, han hadde sine opp og nedturer, lærte mye på sin vei, ikke minst om hva som egentlig er viktig i livet: Ikke den peneste dressen og tykkeste lommeboken, men vennskap og kjærlighet, rett og slett. JA! Jeg innrømmer det, jeg er veldig svak for det perspektivet der i en fortelling, altså....!

Skikkelig femtitallsfilmstjerne med på kjøpet som Estella (Valeria Hobson)

OK, skumle damer må også være med; Frøken Havisham (Martita Hunt) 

Solbakkefjell

"Theodor Kittelsenmoment"

Gi meg en tursti som går til fjells, da blir jeg lykkelig. Da kan jeg bli poetisk og begynne å synge veldig høyt. Særlig gøy er det å finne et helt nytt fjell hverken jeg eller mannen har gått på før, et fjell som ikke er så veldig besøkt. Derfor ingen frykt for å synge høyt og bli sett rart på. Alle som bor i Bergen, dette er også et fjell å gå tur på! Kjør inn til Frotveit, der starter stien. Men NB! Fottøyet må tåle til tider vått underlag. Ja, det er vel unødvendig å si til vestlendinger, når jeg tenker meg om.

Disse var satt opp der det var ekstra myrete. Et hint om at en måtte passe ekstra på de minste, kanskje?

Utsikt mot Fanafjorden, solstrålene stuper seg ned mellom skyene

"Raudt eg lyser, bæret sagde, kom åt meg du vesle gut!"

Men....dette frister nok mer. 

Mister Pip av Lloyd Jones

Jeg har lest mye bøker siste halvåret. Her er en av de store leseropplevelsense mine- som har gjort at jeg nå er halvveis i Store forventninger av Charles Dickens. Grunnen til det finner dere ut når dere har lest resten:)

Bøker som handler om lærergjerningen appellerer særlig sterkt til meg , kanskje fordi jeg selv er lærer. Det blir ekstra nært og gripende. I området rundt en stillehavsøy er det borgerkrig og de mest grusomme ting skjer rundt den lille befolkningen. Volden når også de, men på magisk vis klarer forfatteren- gjennom Mr Watts og eleven som forteller om sine opplevelser- å skape et magisk univers i fellesskapet mellom læreren, elevene og fiksjonen. Skolen er egentlig stengt, men mr Watts (som egentlig slettes ikke er utdannet lærer) åpner klasserommet for barna på øya. Der får de fred fra virkelighetens gru og får drømme, ta del i og skape sammen. Og Watts baserer omtrent hele sin undervisning på Charles Dickens roman "Store forventninger"! De lever virkelig gjennom denne fiksjonen, gjennom denne Mister Pip som er hovedperson i Dickens roman. Jeg leste denne boken på hyttetur, hadde med meg for lite lesestoff og måtte spare litt på sidene…Det ble en underlig blanding av fortryllelse og fortvilelse å lese. Både grusomt og fantastisk. Slik livet også er…? I sannhet berikende lesning! Eleven i boken er jeg-personen, hun lærer alt om Dickens da hun blir voksen. En selvsagt bok å lese i Dickensåret! Og nå er jeg halvveis i originalen "Store forventninger." Må jo finne ut mer om hvem denne mister Pip var. 

Septemberball

Er veldig takknemlig for at erteblomstene faktisk kom frem til slutt og tok på seg finstasen. Nå er de nydusjet og skal på fredagsballet. Jeg holder øye med dem fra kjøkkenvinduet, men må plukke inn buketter innimellom som kan skape feststemning i stua.
Skjønner godt at Shakespeare lagde en egen rolle for alven "Erteblomst" i "En midtsommernattsdrøm."

Everybody knows that this man is a KING!

Bilde fra BT

JA!! Jeg var på konsert på Koengen i Bergen i går. Magiske, inderlige og melankolske Cohen. Med en sky av munter underfundighet rundt seg.
Det er lenge siden jeg har vært på utekonsert av dette formatet, men det som slo meg var at publikum også var så andektige- og inderlige. En stor opplevelse. Vi stod der i sommerkvelden, vinden blafret i de store trærne, den fulle månen tittet frem og forsvant. Og regnet bare holdt seg unna! Ikke rart Cohen tok av seg hatten så mange ganger som han gjorde. Og for noen fantastiske musikere han hadde med seg. Holde på i 3 og en halv time når man er 77 år?!? Utrolig!
Nedenfor er den første låten jeg hørte av Cohen som gjorde at jeg fikk ørene opp for han. Da gikk jeg på videregående.:)

Her er mitt eget bilde.

EVERYBODY KNOWS
Everybody knows that the dice are loaded
Everybody rolls with their fingers crossed
Everybody knows that the war is over
Everybody knows the good guys lost
Everybody knows the fight was fixed
The poor stay poor, the rich get rich
That's how it goes
Everybody knows

Everybody knows that the boat is leaking
Everybody knows that the captain lied
Everybody got this broken feeling
Like their father or their dog just died

Everybody talking to their pockets
Everybody wants a box of chocolates
And a long stem rose
Everybody knows

Everybody knows that you love me baby
Everybody knows that you really do
Everybody knows that you've been faithful
Ah give or take a night or two
Everybody knows you've been discreet
But there were so many people you just had to meet
Without your clothes
And everybody knows

Everybody knows, everybody knows
That's how it goes
Everybody knows

Everybody knows, everybody knows
That's how it goes
Everybody knows
And everybody knows that it's now or never
Everybody knows that it's me or you
And everybody knows that you live forever
Ah when you've done a line or two
Everybody knows the deal is rotten
Old black joe's still pickin' cotton
For your ribbons and bows
And everybody knows

And everybody knows that the plague is coming
Everybody knows that it's moving fast
Everybody knows that the naked man and woman
Are just a shining artifact of the past
Everybody knows the scene is dead
But there's gonna be a meter on your bed
That will disclose
What everybody knows

And everybody knows that you're in trouble
Everybody knows what you've been through
From the bloody cross on top of calvary
To the beach of malibu
Everybody knows it's coming apart
Take one last look at this sacred heart
Before it blows
And everybody knows

Everybody knows, everybody knows
That's how it goes
Everybody knows

Oh everybody knows, everybody knows
That's how it goes
Everybody knows

Everybody knows

(Leonard Cohen)

Kate Bush eller katten?

Kjære Kate Bush! Jeg digger deg rått og alt du har laget av musikk og dans og visuelle og poetiske uttrykk. Men her en dag da jeg satt og hørte på platen til Kate Bush: "Fifty words for snow" som strømmet herlig og meditativt ut av høytalerne lurte jeg plutselig på om det var ....katten? Er det Kate eller katten som tilfører noe til lydbildet der inne i stua? Selv satt jeg ute på altanen, så jeg kunne ikke se hvem som lagde lyden. Men det viste seg altså at det var Kate, ikke katten. Men det er ikke til forkleinelse for noen av dem! Jeg digger dere, begge to.