Store forventninger av Charles Dickens

Hilsen fra mor og far i boka:)

Kanskje handler denne omtalen like mye om det å eie en bok over lengre tid…som man ikke får lest. Og endelig har fått gjort det. For nå er den min på ordentlig! Fikk den av mine foreldre da jeg var 10 år, kan jo diskuteres om det var egnet lesestoff for den alderen. Tror de tenkte på fremtiden min, dessuten er boken et praktverk og utgitt som første norske oversettelse (Dreyers 1948). Boken inneholder også svart/hvitt bilder fra filmen til David Leans "Great expectations." Vel vel, denne har fulgt meg som en ulest bok i 35 år, gjennom år som student og småbarnsmor….Den har tatt seg veldig fint ut i bokhyllen- men altså forblitt ulest. (O grumme skjæbne) Nå er den tiden forbi, og forandledningen for at jeg begynte å lese den var den var som før nevnt Mr Pip av Lloyd Jones.

Som mange av romanene Dickens skrev er denne også skrevet som føljetong. Dickens var uten tvil en av datidens "såpeseriemestere", og jeg henger virkelig med i fortellingen. Stadig nye uforutsette ting skjer med jevne mellomrom, det kommer inn folk fra sidelinjen som gjør at handlingen tar nye vendinger. Og det er Pip som forteller. Det er hans dannselsereise vi er med på, fra han som liten foreldreløs gutt (bor hos sin søster, som er skikkelig kjip) hjelper en strafffange med mat og utstyr ute på de tåkete myrheiene, til han blir fin herre i London…Jeg sier ikke mer. Dickens underholder ikke bare, han harsellerer med samfunnets makttopper (de med penga og lurendreiertriksene som utnytter de fattige) og solidariserer og setter søkelyset på de fattiges kår. Det sies at denne romanen er en av de med mest selvbiografiske elementer i seg, faren til Dickens hadde selv store pengeproblemer og måtte i gjeldsfengsel.

Det er noe med å lese en klassiker som denne. Den har en veldig solid og trygg fortellerform, noen ganger trekker den jo litt ut i det trege, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Når jeg leste fikk jeg en slik autentisk følelse av å være tilbake i den tiden, det er fint. Londontåken, de øde heiene der straffangene gjemmer seg, herrene i flosshatt og hansker… Dickens er jo en mester i å fremstille sære, gretne og heslige folk. Det er blitt en del av det mentale England for mange, tror jeg:) Menneskeskjebnene, forvillet i egen bitterhet som de overfører til de unge og sårbare. Grådighet og brustne hjerter. Pengene, som bestemmer hvordan du blir behandlet som menneske. Ikke for hva du er god til og bidrar med i samfunnet.

Det er mange underlige skikkelser og skjebner her, Frøken Havisham- grøss og gru. Jagger, som har bukten og begge endene med de fleste som har havnet på skråplanet. Ble jeg klokere på Mister Pip? Ja, han hadde sine opp og nedturer, lærte mye på sin vei, ikke minst om hva som egentlig er viktig i livet: Ikke den peneste dressen og tykkeste lommeboken, men vennskap og kjærlighet, rett og slett. JA! Jeg innrømmer det, jeg er veldig svak for det perspektivet der i en fortelling, altså....!

Skikkelig femtitallsfilmstjerne med på kjøpet som Estella (Valeria Hobson)

OK, skumle damer må også være med; Frøken Havisham (Martita Hunt)