Middelalder i Barcelona

Havets katedral av Ildefonso Falcones

I dag leste jeg den ut. Midt i (på ca. s 360...) var jeg litt usikker på om jeg kom meg gjennom, men det har jeg ikke vært de siste dagene. Da gledet jeg meg til å nyte hver ledige stund for å følge Arnau Estanyols skjebne i middelalderens Barcelona. Mannen som kom til byen og begynte å jobbe som bastaix under byggingen av katedralen Santa Maria del Mar. Det er noe eget med å lese bøker med middelalderen som historisk bakteppe. Livene er så skjøre på denne tiden, skjebnen kaster så fort rundt på menneskene der. Plutselig er det en pest, et opprør, en inkvisisjon- som snur livet opp ned og viser tenner til de som før nøt aktelse, rikdom, lykke og anseelse. Romanen formidler denne pulsen av kampen for tilværelsen, usikkerheten og det daglige slit- særlig hos de livegne. Det som særlig sitter igjen er Arnaus møysommelige slit som bastaix, hvor han bærer de enorme steinene på ryggen og bort til katedralen. Et stort episk verk- uten tvil. Og etter en så lang og litt møysommelig lesereise sitter jeg igjen med en litt tom følelse fordi jeg nå er tilbake i år 2010 igjen. Jeg har forlatt noen mennesker og en by som gjorde inntrykk. Og bare så det er sagt: Ikke gi opp midt i en bok som virker litt lang og seig....Du blir belønnet på slutten!

/http://www.flickr.com/photos/vikingospub/2809568518/sizes/l/in/photostream/

Santa Maria del Mar

Lilla er hot-for øyeblikket

Det er fortsatt fest i hagen. Lilla er visst det hotte for øyeblikket. Keep on dancing, flowers!

De elendige- En leseropplevelse for livet

kilde

Jeg har blitt utfordret av Forteller-Eirin. Hun ber meg skrive om fem av mine beste bøker, jeg starter med den første i dag. Det går som før nevnt i sakte fart med bloggingen. Jeg har lagt meg litt på bølgen til "slow-food": "Slow-blogging". Nok om det, her kommer første bok ut:

DE ELENDIGE
av Victor Hugo

Noen bøker har du med deg hele livet. De bare er med i hjertet ditt og bærer med seg DEN STORE FORTELLINGEN om LIVET. En slik bok er De elendige av Victor Hugo.

I min barndom hadde vi ikke TV, vi hadde høytlesing i stedet, og da leste vi bl.a. denne boken høyt sammen. Det var min far som leste, og den bergtok oss alle- fullstendig. Vi fulgte Jean Valjeans utrettelige kamp for et liv i verdighet og frihet, etter et liv som strafffange i 20 år....Ja, alle kjenner jo historien i dag, musikaler og filmer har fortolket den på sin måte. Så mye lidelse, kamp og nød..........men hele tiden en hyllest til det gode i mennesket, til det som er større enn oss selv- nestekjærligheten . I all elendigheten som Valjean møter klarer han hele tiden å være et godt menneske, midt i Frankrikes voldsomme drama på 1800-tallet, med de store revolusjonene og folkets nød og kamp for verdige livsvilkår. Romanen rommer så mye historie og samfunnsanalyse- samtidig som de menneskelige skjebnene kommer så sterkt frem. For meg som barn var det å bli kjent med disse menneskene og deres voldsomme drama en sterk og uforglemmelig opplevelse.

Jeg husker det var så sterkt og vondt en stund å følge med i det som skjedde med Valjean, at jeg grudde meg til hver gang vi skulle lese i boken. Jeg var livredd for hvordan det skulle gå med han og alle han var glad i og jeg var redd for at jeg skulle begynne å gråte mens vi leste. Jeg begynte å gråte. Og på slutten av boken måtte til og med faren min ta en pause fra høytlesingen og tørke tårene. En leseropplevelse som alltid vil være der. 

He thinks that man is me! 
He knew him at a glance! 
That stranger he has found 
This man could be my chance 
Why should I save his hide 
Why should I right this wrong 
When I have come so far 
And struggled for so long? 
If I speak, I am condemned 
If I stay silent, I am damned! 
I am the master of hundreds of workers 
They all look to me 
How can I abandon them, how can they live 
If I am not free? 
If I speak, I am condemned 
If I stay silent, I am damned! 

Who am I? 
Can I condemn this man to slavery 
Pretend I do not see his agony 
This innocent who bears my face 
Who goes to judgement in my place 
Who am I? 
Can I conceal myself for evermore? 
Pretend I'm not the man I was before? 
And must my name until I die 

[ From: http://www.metrolyrics.com/who-am-i-lyrics-les-miserables.html ]

Be no more than an alibi? 
Must I lie? 
How can I ever face my fellow man? 
How can I ever face myself again? 
My soul belongs to God, I know 
I made that bargain long ago 
He gave me hope, when hope was gone 
He gave me strength to journey on 

[He steps in front of the court] 

Who am I? 
Who am I? 
I am Jean Valjean! 

[He unbuttons his shirt to reveal the number tattooed to his chest.] 

And so Javert, you see it's true, 
That man bears no more guilt than you! 
Who am I? 
24601! 

Så klok og fin en katt

katteklem

September-Fantasia

tenk om jeg kunne bli flinkere å plukke sopp...
Mens regnet strømmer
og jeg drømmer.....
og ser på filmklipp fra Fantasia

Om lesing og leseopplevelser....

 kilde

Fine forteller-Eirin har utfordret meg til å blogge om favorittbøkene mine. Når det gjelder å blogge om bøker har jeg vært litt tilbakeholdene her i dette universet. Det er så mange suverene bokbloggere her som tar seg av det... Som norsklærer har jeg vel også kanskje et behov for å ha bloggen min som et fristed, der jeg nettopp ikke skal bedrive for mye litterære refleksjoner. Har jeg tenkt. Og kanskje er det latskap også? Da jeg begynte å blogge var jeg litt i dvale når det gjaldt lesingen. Bokbloggene inspirerte meg til å sette i gang igjen, gå på med nysgjerrighet og engasjement. Det er jeg veldig glad for. Og nå har altså Eirin ment at jeg må sette i gang å skrive om favorittbøkene mine. Takk til Eirin som ikke gir meg helt opp, jeg føler meg ikke helt i bloggefarten for tiden. Men en slik utfordring er jeg nok nok nødt for å ta. Men trenger litt tid.Takk for utfordringen, Eirin!

Jamie Cullum's 'Twenty Something'

After years of expensive education

A car full of books and anticipation

I'm an expert on Shakespeare and that's a hell of a lot

But the world don't need scholars as much as I thought

Maybe I'll go traveling for a year

Finding myself, or start a career

I could work for the poor, though I'm hungry for fame

We all seem so different but we're just the same

Maybe I'll go to the gym, so I don't get fat

Aren't things more easy, with a tight six pack

Who knows the answers, who do you trust

I can't even separate love from lust

Maybe I'll move back home and pay off my loans

Working nine to five, answering phones

But don't make me live for my Friday nights

Drinking eight pints and getting in fights

Don't wanna get up, just have a lie in

Leave me alone, I'm a twentysomething

Maybe I'll just fall in love

That could solve it all

Philosophers say that that's enough

There surely must be more

Love ain't the answer, nor is work

The truth eludes me so much it hurts

But I'm still having fun and I guess that's the key

I'm a twentysomething and I'll keep being me

All: scat

[Sung freely]

I'm a twentysomething, let me lie in

Leave me alone, I'm a twentysomething

blomsterspråk i byen

jeg vil også være med på festen.........!

Ina Christel Johannesen: Now she knows (2010)

bildekilde

Hva er bedre når man drar på jentetur til Oslo enn å se Danseforestillingen Now she knows.... Jeg drømte en gang om å bli danser, men jeg er glad jeg bare er publikum og kan nyte og la meg begeistre, fascinere og undre meg over dansens eget mystiske språk. Jeg kommer uansett aldri til å slutte å danse selv, på fest- eller på stuegulvet...

Takk for forestillingen, det var fantastisk.

og så snek jeg meg til et bilde da forestillingen var over. 

For mye kropp

Da vi var i Vigelandsparken i sommer ble tenåringen litt frustrert. "Er det ikke flott, da?" spurte jeg entusiastisk. Han var mer brydd en begeistret, visste knapt hvor han skulle ha øynene..."De voldtar jo hverandre nesten-!" var kommentaren han kom med til slutt.... Hm...om noen år får han forhåpentligvis mer ut av det. Mor tok bilder, hvertfall. Og syns det var et gledelig gjensyn med Oslo, der mange minner fra unge studiedager dukket opp. Og ja, jeg har også vandret gjennom parken en sen og lattermild studentnatt...