Jeg har skrevet om dette før, om slike lykkestunder av noen filmopplevelser der du føler at du har satt inn en brikke i det store puslespillet som foreksempel kan kalles den store allmenndannelsen. I juleferielykkerus lå jeg og tiåringen i sofaen i går og snublet over nrk3 og The Karate Kid. Den originale, fra 1984. Vi ble hekta. Jeg har jo rett og slett ikke fått med meg denne heller fra min egen ungdomstid. Og jeg kjente mohair-genseren kile meg under haka og pannebåndet stramme rundt pannebrasken igjen. Jeg har veldig lett for å leve meg inn i filmer som er klassisk bygd opp etter den gode gamle forteller-lesten. Og 14-åringen måtte til slutt rive seg løs fra Youtube og Facebook og satte seg godt til rette sammen med oss. Han har drevet med Taekwondo i flere år (har dessverre sluttet nå) så dette var kjent stoff. The Karate Kid er filmen om David og Goliat, om det å finne sin indre styrke, sin utholdenhet og tro. Og at alt ikke handler om rå kraft, men det å være til stede og skape den fulle konsentrasjon. Tiåringen konkluderte med denne replikken etterpå: ”Vi visste jo at han ville vinne, men det var veldig spennende å se på kampen for det!”
...Tenk at han lille spjælingen Daniel LaRusso klarte å slå de muskelbuntene av noen slåss-kjemper. God start på juleferien.
.jpg)
Jeg fikk resymé av denne filmen fra min åtteåring. Men er likevel er jeg ikke sikker på om det er den orginale eller den nye hun har sett. Hun så den på lørdag... men fenget haddde den tydeligvis gjort. Noen filmklassikere er udødelige. Selv de fra åttitallet!
SvarSlettja, til og med fra 80-tallet har det kommet evigvarende gull. Rart det med 80-tallet, hvordan det har blitt litt plassert i den kjipe sfæren. TVV_programet "Gyllene tider" står jo på og retter opp 80-tallets litt blandede rykte;)
SvarSlett