Black Swan av Darren Aronofski

kilde

Egentlig er det en drøss med gode filmer som går, men jeg og min venninne hadde bestemt oss for lenge siden at vi skulle se Black Swan….

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem igjen etter filmen var å gå opp på rommet til min datter og klemme litt på henne. Ja, det var jo bare på film, ikke virkelighet…. jeg vet det. Men jeg er veldig lite vant til å se på psyko-thrillere i stort format og med lyder som kommer både bakfra og fra siden og som plutselige brudd. Filmen klarte å skape uhygge og nerve, men det som jeg og min venninne snakket mest om da vi gikk fra kinoen var at det faktisk er mennesker som lever med vrangforestillinger, som tror de har gjort de forferdeligste ting- selv om de faktisk ikke har gjort det. Mennesker som tror andre er ute etter å ta dem. Og de som har sett filmen vil også forstå hvorfor jeg måtte klemme på datteren min. For det er en mor-datter greie i filmen som selvsagt blir fremstilt helt ekstremt….men som traff med et skremmende bilde av en skuffet mor som overfører sine brutte drømmer og ambisjoner til datteren sin, så alt blir tvang, uhygge og ufrihet. Det ultimate punktet i filmen var uten tvil da hun danset Den sorte svane i avslutningssekvensen. Svanesjøen skal snarest overføres til ipoden min.

 Jeg kjenner på meg at jeg er klar for mange filmopplevelser denne våren!