En liten Aristoteles

"Håpet er det våkne menneskets drøm"

Aristoteles

Pass på trær! Gi dem klær!

Strikkegerilja er finfin gerilja. GOD HELG:)

Gylne gleder

Lauvfallstid

Kilde

Verdensredderne av Simon Stranger

Jeg fortsetter på "Simon Stranger-bølgen".
Tenk om datteren min hadde lest denne. Da hadde jeg blitt veldig glad. Kanskje hun hadde roet ned shopping-behovet sitt da...? Dette er en ungdomsroman som handler om å engasjere seg litt utover det vanlige. Emilie trekkes inn i en hemmelig gruppe og forelsker seg i Antonio. Kjærlighet og politisk engasjement. De har hemmelige aksjoner som går lenger og lenger ut i det ekstreme, men engasjementet er grunnet på et oppriktig ønske om en bedre verden. Jeg ville kanskje svart på samme måten som faren til Emilie når de står og diskuterer hvorfor det er så galt å spise den kyllingen som er fabrikkprodusert:

"Hvet du hva, Emilie? Jeg tror faktisk du har rett, men det er viktig å la hodet avgjøre slike ting, ikke følelsene. Ellers blir det ikke vitenskap, eller hva heter det på norsk...? Forskning. Da blir det bare fanatisme. Følelser uten rot i den virkelige verden, sier han og skrur ned temperaturen på komfyren."

Men det er jo følelsene som gjelder for ungdommen! Alt var jo mye "enklere" når man var ung, idealismen sterkere. Jeg ser meg selv i speilet og tenker som så at jeg har mistet mye av engasjementet mitt. Og er det noe bra, egentlig? Stranger setter søkelyset på så mye som er feil og korrupt i forbrukersamfunnet vårt. Det er ikke bare ungdommene som trenger å vite dette. Utrolig viktig og bra at slike bøker skrives. Ungdomsbøker må også leses av voksne! (Og ganske deilig å lese en bok som går så fort unna:)

Og jeg undres på om jeg ikke skal kjøpe kylling som har levd et lykkeliger liv enn på de store fabrikkene... Men Mac´en min får du aldri.....!
Her er noen av de fine omtalene av boken:

Å redde verda med klistremerke (Mellom Linjene)
Verdensredderne- Simon Stranger (Knirk)

Og her et intervju med han på bloggen bokmerker.org

Når fireåringer kommer på besøk

Da må man rett og slett opp på loftet og hente den esken med biler som han på 15 pakket bort for maaaaange år siden. Og mens du sitter der oppe på loftet og lar sentimentaliteten og melankolien bølge over deg må du minne deg selv på at livet går videre, tiden går fremover, ungene strekker seg...
Og at det er fantastisk at det fortsatt finnes fireåringer i verden- selv om de ikke er mine, lenger!
Og han visste veldig godt hva man skulle gjøre med bilene!

Og Emil-filmene ble også gode å ha. Jeg angrer ikke på at jeg "ba for dem" da vi hadde opprensking i dvd-biblioteket. Mye har måttet vike, men Emil og resten av Lindgren-filmene har fått oppholdstillatelse livet ut:)

Og du verden så herlig med en fireåring i huset igjen!

mnem av Simon Stranger

Denne boken ligner ikke på noe jeg har lest før. Fascinerende og overraskende hele veien. Først et barndomsminne: Noen ganger opp igjennom oppveksten når jeg lå og skulle sove oppstod det en fremmedgjøringsfølelse inni meg som jeg kalte "raritetsfølelse". En følelse av at du blir så liten at du forsvinner helt på puta, blir en liten prikk i universet. At det er helt rart at du ligger akkurat der, og at verden rundt blir stor, altoppslukende og mektig. Denne følelsen har en sjelden gang oppsøkt meg i voksen alder også. Mnem gir meg også litt den raritetsfølelsen av at verden er så stor, øyeblikkene kommer og forsvinner hele tiden og historien går sin gang. Og alt henger sammen. Det er en virvelvind av en bok der du blir kastet inn i en malstrøm av historier, situasjoner, fakta, fotnoter, appendix og avledninger. Og hele tiden en fascinasjon av hvor mye som skjer samtidig og hele tiden og stadig går over i en ny form. Som blodomløpet vårt:

"Der stanser du et øyeblikk, lukker øynene og trekker pusten, og i løpet av de tre sekundene du står med øynene lukket, dør over seks millioner røde blodlegemer på veien gjennom blodårene dine, og like mange nye blir til. Døde hudceller faller fra huden din og ned mot gresset. Enzymer utskilles. Proteiner og fett skilles fra hverandre. Muskler bygges opp, og et vell av elektroniske signaler sendes gjennom kroppen og setter i gang oppgaver du ikke vet om, i en verden som er for liten for dine øyne, mens du åpner øynene og begynner å gå mot en av gatene du ennå ikke har vært i. Åttergaten."

Fra hjemmsiden til Stranger

Slike refleksjoner er det hele veien. 

Hovedpersonen Peter ble født i Mnem men foreldrene flyttet derfra da han fortsatt var liten. Nå har han fått en henvendelse fra en viss Oliver som vil han skal skrive historien til byen. Denne byen som ble bygd opp av fem idelaistiske sjeler som ønsket å bygge Drømmebyen (husker dere Wam og Wennerøds Drømmeslottet?) En utopi, rett og slett. Peters foreldre var en del av dette, men har aldri snakket om den tiden. Det ligger mørke hemmeligheter under, Peter drar til Mnem- som nå er en helt vanlig by som alle andre byer. Det idealsamfunnet som en gang eksisterte er det ingen som vil snakke om, det er få som kan hjelpe ham med historien. Jo, Oliver. Men hvor er han? Og hvilken relasjon har han til Peter?

Underveis raser romanen i alle retninger, og jeg er bare rett og slett fascinert av hele opplegget. Med OL-åpningen i London friskt i minne assosierer jeg nettopp til slike spektakulære åpningsshow der vi som seere blir presentert for bilde på bilde i friskt tempo, der du bare må henge med så godt du kan. Men så stopper det opp, går i dybden og dveler. Det gjør også forfatteren her. Jeg har aldri før hatt en så sterk følelse av å lese et musikkstykke som når jeg har lest denne romanen. Det har noe med den stadig skiftningen av tempo, rytme, det raske som går over til det stille og rolige. Byen Mnem blir presentert ved at hvert kapittel beskriver en gate. Her et utdrag fra "Femmergaten." 

"I krysset ved hjørnet av Femmergaten og Sirkelto står en kvinne med sykkel og venter på grønt lys. Hun har rød singlet, skjørt og sandaler, og venter utålmodig, med de ene foten mot asfalten og blikket vendt opp mot trafikklyset. Elleve meter under henne ligger skjelettet av en kvinne som døde for 32 482 år siden. Kvinne hadde søkt ly for et uventet uvær da hun ble funnet av en rivaliserende stamme, som drepte henne med stokker og steiner, men sparte barnet, en atten måneder gammel jente. Jenta vokste opp hos den nye stammen og fikk elleve barn før hun til slutt døde i barsel som tjueseksåring. Disse barna er igjen opphavet til over 300 milioner mennesker kloden over. En av dem er Peter. En annen er kvinnen med sykkelen." (s 298)

Illustrasjon i boka

Her er noe av grunnkonseptet i romanen som stadig går igjen…Refleksjonene og beskrivelsene rundt hvordan alt henger sammen med det som var før og det som skjer akkurat nå, hvordan noe i fortiden fører til der vi er nå. Årsaksammenhengene. Det forubestemte. Hvordan tilfeldige handlinger har avgjørende virkning på det som kommer etterpå. Og hvor komplekst og villt alt egentlig er også…Det er ikke bare historien om Mnem vi får. Vi får også historien om de tolv tallerknene med piletremønster som ligger i en brukthandel i nummer 47- som en gang hadde vært knust, men som før det igjen ble fraktet over kanalen til Frankrike rundt 1789. Og vi får lese den fiktive dagboken til et konsertflygel. Og historien om Josef og Marie som begge overlever fangeleiren under krigen. Og historien om verdenshistoriens første børskrakk, tulipanhandelen i Nederland i 1637-! Og et langt kapittel om den epidemiske sovesyken Encephalitis lethargica. Og mye mer. Og som ikke det er nok så har forfatteren i tillegg lagt inn noen forslag til anmeldelser bak i boka. Et litt arti apropos i disse bokbloggdebatt-tider. hehe. Og ja, Anne Grete Preus har rett: "Jeg er en by med hundrevis av gater. Og skal jeg være ærlig kjenner jeg bare noen av dem." For kanskje noe av grunntanken i romanen er at byen er bildet på mennesket. Jeg takker Bjørg Myhre Ims i bloggen Mellom linjene for tipset om Simon Stranger, og er veldig enig med henne: Dette er en bok alle bør lese. Og nå står "Verdensredderne" for tur! Av samme forfatter:)

Fargefryd

Store forventninger av Charles Dickens

Hilsen fra mor og far i boka:)

Kanskje handler denne omtalen like mye om det å eie en bok over lengre tid…som man ikke får lest. Og endelig har fått gjort det. For nå er den min på ordentlig! Fikk den av mine foreldre da jeg var 10 år, kan jo diskuteres om det var egnet lesestoff for den alderen. Tror de tenkte på fremtiden min, dessuten er boken et praktverk og utgitt som første norske oversettelse (Dreyers 1948). Boken inneholder også svart/hvitt bilder fra filmen til David Leans "Great expectations." Vel vel, denne har fulgt meg som en ulest bok i 35 år, gjennom år som student og småbarnsmor….Den har tatt seg veldig fint ut i bokhyllen- men altså forblitt ulest. (O grumme skjæbne) Nå er den tiden forbi, og forandledningen for at jeg begynte å lese den var den var som før nevnt Mr Pip av Lloyd Jones.

Som mange av romanene Dickens skrev er denne også skrevet som føljetong. Dickens var uten tvil en av datidens "såpeseriemestere", og jeg henger virkelig med i fortellingen. Stadig nye uforutsette ting skjer med jevne mellomrom, det kommer inn folk fra sidelinjen som gjør at handlingen tar nye vendinger. Og det er Pip som forteller. Det er hans dannselsereise vi er med på, fra han som liten foreldreløs gutt (bor hos sin søster, som er skikkelig kjip) hjelper en strafffange med mat og utstyr ute på de tåkete myrheiene, til han blir fin herre i London…Jeg sier ikke mer. Dickens underholder ikke bare, han harsellerer med samfunnets makttopper (de med penga og lurendreiertriksene som utnytter de fattige) og solidariserer og setter søkelyset på de fattiges kår. Det sies at denne romanen er en av de med mest selvbiografiske elementer i seg, faren til Dickens hadde selv store pengeproblemer og måtte i gjeldsfengsel.

Det er noe med å lese en klassiker som denne. Den har en veldig solid og trygg fortellerform, noen ganger trekker den jo litt ut i det trege, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Når jeg leste fikk jeg en slik autentisk følelse av å være tilbake i den tiden, det er fint. Londontåken, de øde heiene der straffangene gjemmer seg, herrene i flosshatt og hansker… Dickens er jo en mester i å fremstille sære, gretne og heslige folk. Det er blitt en del av det mentale England for mange, tror jeg:) Menneskeskjebnene, forvillet i egen bitterhet som de overfører til de unge og sårbare. Grådighet og brustne hjerter. Pengene, som bestemmer hvordan du blir behandlet som menneske. Ikke for hva du er god til og bidrar med i samfunnet.

Det er mange underlige skikkelser og skjebner her, Frøken Havisham- grøss og gru. Jagger, som har bukten og begge endene med de fleste som har havnet på skråplanet. Ble jeg klokere på Mister Pip? Ja, han hadde sine opp og nedturer, lærte mye på sin vei, ikke minst om hva som egentlig er viktig i livet: Ikke den peneste dressen og tykkeste lommeboken, men vennskap og kjærlighet, rett og slett. JA! Jeg innrømmer det, jeg er veldig svak for det perspektivet der i en fortelling, altså....!

Skikkelig femtitallsfilmstjerne med på kjøpet som Estella (Valeria Hobson)

OK, skumle damer må også være med; Frøken Havisham (Martita Hunt) 

Solbakkefjell

"Theodor Kittelsenmoment"

Gi meg en tursti som går til fjells, da blir jeg lykkelig. Da kan jeg bli poetisk og begynne å synge veldig høyt. Særlig gøy er det å finne et helt nytt fjell hverken jeg eller mannen har gått på før, et fjell som ikke er så veldig besøkt. Derfor ingen frykt for å synge høyt og bli sett rart på. Alle som bor i Bergen, dette er også et fjell å gå tur på! Kjør inn til Frotveit, der starter stien. Men NB! Fottøyet må tåle til tider vått underlag. Ja, det er vel unødvendig å si til vestlendinger, når jeg tenker meg om.

Disse var satt opp der det var ekstra myrete. Et hint om at en måtte passe ekstra på de minste, kanskje?

Utsikt mot Fanafjorden, solstrålene stuper seg ned mellom skyene

"Raudt eg lyser, bæret sagde, kom åt meg du vesle gut!"

Men....dette frister nok mer. 

Mister Pip av Lloyd Jones

Jeg har lest mye bøker siste halvåret. Her er en av de store leseropplevelsense mine- som har gjort at jeg nå er halvveis i Store forventninger av Charles Dickens. Grunnen til det finner dere ut når dere har lest resten:)

Bøker som handler om lærergjerningen appellerer særlig sterkt til meg , kanskje fordi jeg selv er lærer. Det blir ekstra nært og gripende. I området rundt en stillehavsøy er det borgerkrig og de mest grusomme ting skjer rundt den lille befolkningen. Volden når også de, men på magisk vis klarer forfatteren- gjennom Mr Watts og eleven som forteller om sine opplevelser- å skape et magisk univers i fellesskapet mellom læreren, elevene og fiksjonen. Skolen er egentlig stengt, men mr Watts (som egentlig slettes ikke er utdannet lærer) åpner klasserommet for barna på øya. Der får de fred fra virkelighetens gru og får drømme, ta del i og skape sammen. Og Watts baserer omtrent hele sin undervisning på Charles Dickens roman "Store forventninger"! De lever virkelig gjennom denne fiksjonen, gjennom denne Mister Pip som er hovedperson i Dickens roman. Jeg leste denne boken på hyttetur, hadde med meg for lite lesestoff og måtte spare litt på sidene…Det ble en underlig blanding av fortryllelse og fortvilelse å lese. Både grusomt og fantastisk. Slik livet også er…? I sannhet berikende lesning! Eleven i boken er jeg-personen, hun lærer alt om Dickens da hun blir voksen. En selvsagt bok å lese i Dickensåret! Og nå er jeg halvveis i originalen "Store forventninger." Må jo finne ut mer om hvem denne mister Pip var. 

Septemberball

Er veldig takknemlig for at erteblomstene faktisk kom frem til slutt og tok på seg finstasen. Nå er de nydusjet og skal på fredagsballet. Jeg holder øye med dem fra kjøkkenvinduet, men må plukke inn buketter innimellom som kan skape feststemning i stua.
Skjønner godt at Shakespeare lagde en egen rolle for alven "Erteblomst" i "En midtsommernattsdrøm."