Vi lever i et konkurransesamfunn. Vi har det i blodet, vi
klarer ikke å la være å kave oss fremover hvis vi ser noen ligge et hestehode
foran oss. Som i går. Høstferien gir mulighet for turgåing midt på dagen, og
jeg og 14-åringen tråkker til på et fjell nær oss. Der går også mange andre. Rett
foran oss går to fem-åringer. De ser en benk og har tenkt å sette seg ned, så
snur de seg og ser oss. Da setter de beina i gang igjen og spurter av gårde. Hva
er det som fikk slik hast? At vi holdt på å gå forbi dem! Jeg kjenner en
barnslig irritasjon, kjenner at de der skal jeg komme meg forbi. Og så gjør jeg
det, jeg jogger forbi dem og tar en short-cut rett opp i skråningen. Hører de
begynner å løpe, de også. No way, gutter, jeg er raskest, tenker jeg mens jeg
hiver etter pusten og løper enda fortere. Fillern så bratt det var her også.
Løping er vondt. Vondt. Tungt. Men det skal se lett ut. Forrykende lett, som om
dette er noe jeg gjør minst en gang for dag. Min daglige løpetur på fjellet
lissom. Og alt dette for to fem-åringer som absolutt ville gå foran oss.
Fjortenåringen kommer også pesende etter, vi sier ingenting, går bare på, hører
skramlingen av guttene bak oss, vi må bare holde tempoet oppe. Kom
igjeeeeeeeen… Etter et kvarter spør jeg: ”Har vi rista de av oss nå?” ”Tror
det.” Så sier vi ikke mer på en stund.
Ja ja, fikk nå kjørt meg litt mer enn jeg hadde planlagt,
det var jo fint. End of discussion. OK da, sette sin ære i å løpe fortere enn
en fem-åring? Ganske teit, ja. Men det funka for kondisjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar