Hundre år av Herbjørg Wassmo

Etter å ha lurka rundt bloggegrøten i lengre tid skjønte jeg at jeg bare MÅTTE skrive om en av de beste bøkene jeg har lest dette året. Fofatteren Herbjørg Wassmo var på Bokprogrammet i denne uken, strålte og smilte med tårer i øyekroken...Fortalte om det sviket hun opplevde som barn da hun selv ble misbrukt av sin egen far. Trilogien om "Huset med den blinde glassveranda" var mer selvopplevd enn noen visste. Og det er dette som bl.a kommer frem i boka "Hundre år." Det er lenge siden jeg har lest noe av Wassmo. Triologien hennes om Tora gjorde uutslettelig inntrykk, men da var det liksom nok Wassmo for meg på en stund. Jo, Dinas bok leste jeg også i et jafs en gang jeg hadde lungebetennelse.(!)
Boken "Hundre år" minnet meg om hvor bra Wassmo skriver. Hun går rett inn i sjela til de personene hun skildrer og lar oss få ta del i deres innerste hverdagsproblem og såreste kvaler. Samtidig er det en ruvende saga om Norge og kvinneliv gjennom et hundreår som fascinerer og fyller meg med dyp respekt. Respekt for alt de måtte slite med. Men det er ikke skildret med tristesse, det ligger en positiv kraft bak skildringene som handler om at man tar tak i det livet byr på av utfordringer. Denne syns jeg faktisk ALLE bør lese! At det er selvbiografisk blir faktisk ikke så viktig, jeg blir bare oppslukt av livene til disse menneskene, livsforholdene. Kampen for tilværelsen. Herlighet så lite vi har å stri med i vårt moderne samfunn....! Hun forteller selv i klippet nedenfor at hun "spissa blyanten med tollekniv" da hun gjemte seg bort og skrev i sin barndom/ungdom: "Så æ va godt væpna!" Hun kan få sagt det så veldig riktig, med en vital kraft.

Og så vakker!!

Å arbeide med lys

 "Eg arbeider med lys

å få lyset til å skina gjennom trykksverte

Det er det umoglege som fascinerer meg."

(Helge Torvund, twitter)

Med bilder fra en skogstur en solrik oktoberdag gir jeg litt lyd fra meg her på bloggen. Kan ikke skryte på meg mye her inne for tiden i det tiltagende novembermørket. Slik er bloggelivet. Men jeg er her fortsatt! :)

Miss Potter

Lykke! Plutselig kan jeg se spennende, nydelige, vakre filmer jeg nesten ikke har visst eksisterte. På nettet. Det er nettstedet Netflix som har gitt meg muligheten til det. I dag så jeg filmen Miss Potter om fantastiske Beatrix Potter som har laget "Eventyret om Petter Kanin" og alle de andre fantastiske historiene og bildene. Fin film, rørende og interessant. Inspirerende dame!

3D-magi

Dette er så kult at jeg blir helt stum. Tegning er magisk! Resten finner du her, i VG

Sykkeltur

Ojoj..En av høstferiens utflukter var sykkeltur med mannen. Det var litt vanskelig å ta bilder samtidig som en syklet, så mannen min måtte til slutt stoppe og vente på meg innimellom når behovet mitt ble for sterkt og jeg bare MÅTTE ta et bilde. Kanskje jeg må la kamera ligge neste gang slik at jeg kan nyte turen 100%...? Jeg blir bare veldig satt ut av alle de vakre motivene...

Døren av Magda Szabó

Denne boken bestemte jeg meg for å lese etter å ha lest om den hos Aina Basso, og jeg angrer ikke. En veldig spesiell roman om en meget særegen dame. Og om en spesiell relasjon mellom to damer. Jeg har fått en enda større respekt for de "husmoderlige gjerninger" etter denne leseropplevelsen. For det er nettopp det hushjelpen Emerenc er, en husmoder med alt det innebærer-og mere til. Hun er der for alle hun møter og omgir seg med. Og alle respekterer henne enormt. Hun knytter seg særlig til den forfatterinnen hun jobber mest for, men klarer ikke helt å respektere hennes yrke. Hun er selv analfabet og kan virkelig ikke forstå hvordan ORD kan skape et levebrød for noen. Hun selv er FYSISK ARBEID i egen person- fra morgen til kveld. Forholdet de to damene imellom er veldig spesielt. Til tider pågår det et uuttalt maktspill dem imellom, og det er Emerenc som stadig har overtaket. Forfatterinnen er den som hele tiden prøver å forstå Emerenc og få innblikk i mer av hennes liv. For hun er et mysterium, det er det som driver lesingen min videre: Å få vite mer om hvorfor hun gjør det hun gjør. Jeg kjenner på samme frustrasjon som forfatterinnen, faktisk, når det oppstår konfrontasjoner og avvisninger dem imellom. Her er en beskrivelse av henne som sier litt om hvem hun er:

"Emerenc hatet makten, uansett hvem som hadde den i sine hender, om det hadde funnes noe menneske som hadde løst alle problemer i alle fem verdensdeler, ville Emerenc ha registrert vedkommenes aktivitet med antipati, bare fordi han hadde seiret. I hennes bevissthet hadde de samme fellesnevner, Gud, notaren, partiarbeideren, kongen, FNs generalsekretær, og hvis hun tilfeldigvis viste solidaritet med noen, var hennes medfølelse universell, den gjaldt ikke bare den som fortjente den. Alle. Hvem som helst. Også en forbryter."

Emerenc er en meget privat person når det kommer til hvem hun selv er. INGEN får noen gang komme innenfor hennes egen dør, hun som selv går ut og inn som hun vil hos forfatterinnen. Den lukkede døren er et godt bilde på hvordan hun er som person. Men livshistorien hennes kommer likevel ut- i brokker, når fortrolighet oppstår. Og det er  vonde og opprivende hendelser som har formet den hun er. Den strenge avvisende, men også grenseløst generøse og arbeidsomme kvinnen. Jeg tenker at når jeg får vite mer om hennes liv får jeg også vite mer om Ungarns historie. 

Dette var en intens bok som jeg bare måtte lese ut- fort. Og så drømte jeg meg litt tilbake til den våren i 2009 da jeg var i Budapest.

Drømmehjerte av Cecilia Samartin

Jeg leste en artikkel i BT om "dameromaner." Da var Samartin en av de som ble intervjuet. Samme dag lånte jeg denne boken på biblioteket og leste den ut i en fei. Fantastisk lesning. Og rystende, når det kom til beskrivelsene av det cubanske folks skjebne etter at Castro tok over makten.
De to kusinene og nære venninne Nora og Alicia lever en lykkelig barndom på Cuba, men så kommer revolusjonen og forandrer alt. Nora emigrerer til USA med familien, mens Alicia fortsetter livet på Cuba med alt det innebærer. Og det er dette som gjør mest inntrykk på meg, beskrivelsene av hvordan samfunnet på Cuba forandrer seg til det verre. Dette har jeg lest veldig lite om fra før, og det var opprørende lesning. I et brev som Alicia sender til Nora skriver hun:

"Jeg kan ikke sette ord på sorgen som har satt seg fast i hjertet mitt. Jeg har ikke lenger behov for å fungere som menneske, vaske meg, spise, vifte bort fluer fra ansiktet og armene. Jeg er en papirdukke, flat og tom, som later som om jeg er lik alle andre bare fordi jeg er lei av å forklare hvorfor jeg ikke er det. "

Men dette er også historien om det å forlate sitt hjemland- og lengte tilbake. Som forfatteren selv skriver:

"Håpet mitt er at Drømmehjerte, i tillegg til å underholder leseren, vil gi litt innsikt i den skjøre balansen mellom sorg og håp som utgjør en immigrants hjerte."

Boka har blitt sammenlignet med Drageløperen av Khaled Hosseini, og det skjønner jeg godt. Den handler om noe av det samme- om de som blir og de som forlater. Det store hulket fra magen min kom også her, da jeg nærmet meg slutten. Jeg sier ikke mer.