Om vennskap og verdighet

Noen filmer gjør noe med deg, på en annen måte enn bare det å bli begeistret, engasjert, imponert, revet med…. De filmene du går og tenker på etterpå, de som du må snakke med noen om, undre deg videre sammen med.

The King`s speech har gitt meg mange fine samtaler på jobben i dag. Ikke rart, kanskje. En film som handler om hvordan vennskapet mellom en logoped og en konge oppstår og hvordan uortodokse metoder kan være fruktbare og gi strålende resultater, skaper jo naturlig nok entusiasme på lærerrommet.

…Mannen som ikke ønsket makt og berømmelse, ikke ønsket å stå i rampelyset i det hele tatt, men som likevel må ta kongekappen på sine skuldre og gjennomføre en oppgave han overhodet ikke føler han kan makte. Et dypt menneskelig drama utspiller seg på lerretet, med et stort og grusomt ytre drama der Hitler slår ut sine mørke vinger over Europa. For en klaustrofobisk tid-! Men han tok sin skjebne på sine skuldre, tok grep. Og jeg som nesten ikke visste om denne historien-! Colin Firth fremstiller kongen så menneskelig og så stille, inderlig kjempende- at det bare er til å grine av. Og du blir minnet på dine egne små eller litt større slag i livet der du virkelig var nødt for å rette ryggen og….stramme rumpeballene. (som det heter i mine kretser….) Og så nikker du litt anerkjennende ut i luften og tenker som så at vi alle har hatt våre større eller mindre seire i avgjørende stunder. Og at det å være menneske er utrolig krevende av og til, og fy søren så bra også, fordi vi hjelper hverandre. Og selv konger er mennesker –akkurat som meg og deg.