å snu ting på hodet

Hva ser det ut som? At jeg går bortover sofaen på listende poter? Klemt opptil sofaryggen?
Gjør ikke det, vettu.

Bare hun som tok bildet som har snudd saken på hodet.

Å treffes igjen

 Og hvor denne statuen står? På et skap hos en venninne jeg møtte igjen i helgen etter 13 år....!
Sånn ser den ut når man går litt lenger unna.

Livet er rart og fint og plutselig mye nærmere enn ellers når man ser igjen fantastiske venninner som man første gang møtte da man var 17 og følte livet nettopp hadde begynt. Sitte ved kjøkkenbordet sammen og se på årets første hestehover. Tenke tilbake på de første rare tingene man begynte å snakke sammen om...Og kjenne på seg at den samtalen får lov til å fortsette, så mange år etter.

 Det er stor og dyrebart.

Logopedtime: cappucino og kino

Mine barn er bergensere og sier "sjino" i steden for "kjino". Som norsklærer er jeg smertelig klar over at det kan bli mange kleine dobbeltydinger når de to lydene blir så like. En av fedrene i en av klassene mine har en fin kommentar til sin jente for å prøve å bevisstgjøre henne på uttalen. Når hun spør om de kan gå på kino(sjino) så svarer han: "Nei, vi ska`kje på ski no!" Den adopterte jeg.

Barna mine er oppriktig opptatt av prøve å si "kino" på riktige måten, og jeg har gitt dem en øvelse. Tenk på cappucino-! Og tiåringen visker cappu...........og sier cino! 

Og det funker!! 

Skål for den!

Når fargene tar føringen

Inspirert av dette bildet som jeg fant på bloggen til min kjære venninne Bjørg i Lyon (!Heldig!!) måtte jeg bare blogge litt om fargevalget til mine siste dagers innkjøp....For det er noe med de deilige grønnfargene, som er så lyse lysegrønne at de nesten er gule...

Og da jeg så disse shampoflaskene og deodoranten i butikken, fikk jeg rett og slett lyst på de fordi fargene var til å spise opp.

Samme med disse tepakkene. Har aldri smakt de før, men fargene fristet. Nam-nam. vår-vår.

 

Liz

kilde

Du høres ut som du vil være proff

...sa fjortenåringen da jeg på mitt kanskje i overkant intense vis ga  ham en grundig innføring i hvordan vaske gulvet her en dag. Jeg valgte å ta det som et kompliment. Virkelig!

…….men hva mente han egentlig med det. Litt mer usikker nå, kjenner jeg. Tenker elevene også det når jeg hiver meg ut i lange forklaringer og eksempler. At jeg høres ut som jeg vil være proff.. Hva i all verden vil det si å være proff? Det ultimate kvalitetsord?

"Ein kan ha godt av å sjå nøye på ting..."

I den kokande gryta 
sløsar du
med globusen din av frisk mat, 
og i den brennande varme olja
vert dei krystallklåre blada dine
skapte om til krølla fjører av gull. 

(Utdrag av "Ode til løken" av Pablo Neruda, gjendikting Kjartan Fløgstad)

Dette skriver Kjartan Fløgstad inspirert av Pablo Nerudas blikk , hans dikt om eple og løk:


«Til visse tider på dagen eller om natta, kan ein ha godt av å sjå nøye på ting som ligg i ro: Hjul som har rulla bortetter lange, støvete vegar med tunge bører av planter eller stein, sekkene frå kolhandlaren, tønner, korger, handtak og skaft på verktyet til snikkaren. Frå dei strøymer kontakten til mennesket med jorda som ei lekse for den pinte lyriske diktaren. Dei brukte overflatene, bruken som hendene har slite inn i tinga, stemninga omkring desse tinga, som ofte er tragisk og alltid patetisk, gir røyndommen i verda ei tiltrekning som ein ikkje må forakta.
Dei forvirra og ureine vilkåra menneska lever under, vert sansa i tinga, i samanstillinga av dei, i brukte og ubrukte material, i spora etter fot og fingrar, i det menneskelege nærværet som strøymer over tinga både innanfrå og utanfrå.»

(Kilde: Dagbladet 2003)

I anledning verdens poesidag tok jeg han på ordet....og la løken på bordet...og betraktet.

I love your blog. Ti blogganbefalinger.

kilde

Bloggawards fra Mammadamen! Tusen takk!! Jeg gjør som instruksen sier:


- Lenk til den som ga deg awarden

- Besvar spørsmålene
- Gi prisen videre til ti bloggere

Her er mine svar:

1. Hvorfor startet du å blogge?
Jeg har lenge savnet et rom å legge fra meg tanker, bilder, spennende linker og kontakter til andre steder. Til det er bloggen perfekt. Jeg er veldig glad i å ta bilder, jeg funderer innimellom, er både et skrivende og lesende menneske. Skapende. Jeg føler meg mer og mer hjemme her, det er fint å ha sin egen lille havn midt i den store verdensveven.

2. Hvilke blogger følger du?

Er veldig glad i kreative blogger, både innen mammablogger og bokblogger. Fotoblogger er også nam-nam. Hobbyblogger, matblogger, og ikke minst "nerdeblogger" innen ulike kreative yrke... som fortellere, pedagoger, journalister.

3. Favorittmakeupmerke?
Og her begynner det å bli vanskelig... Har aldri vært noe flink med glamour, for å si det slik. Er veldig glad i å handle på Bodyshop, de er flinke å hjelpe meg også.

4. Favorittklesmerke?
Handler like mye på fretex som på vanlige butikker, der finner jeg også vel så fine klær-! Jeg har alltid vært glad i H&M og Vero Moda. Noa Noa er fint.

5. Ditt må-ha make-up-produkt?
hehe. Dette blir mer og mer rart. Hm...skal vi se....syns det er fantastisk å bruke den pudderkosten min på kinnene på en dårlig dag.

6. Favorittfarge?
Dyp grønn og blå. 

7. Parfyme?
Hm....er heller ikke noe god på dette. Liker dufter med Bergamot i.

8. Favorittfilm?
Duften av grønn papaya om morgenen. 
Amadeus.
Jesus av Montreal. 
37 0g en halv. (+ hundre andre. Det er håpløst å skrive ned de beste. Tok de første og beste som landet i hodet mitt....)

9. Hvilket land vil du besøke og hvorfor?
Hellas. Solen, havet og kulturen....og smaken av oliven

10. Still og besvar det siste spørsmålet selv:
Hva ville du vært hvis du ikke var lærer?
Tror jeg hadde blitt skribent og fotograf, noe innen journalistikken. Og til og med kanskje...skuespiller;))

Ti blogganbefalinger: I love your blog
Ti blogger jeg anbefaler: (og da får det bare våge seg at de har fått masse awarder før. De behøver IKKE å gjøre noe med det. Er bare et håndtrykk fra meg her på verdensveven;))


Wet behind the ears
Dikt for dagen
Kommafeil
Maria Amelie
I Helles verden
Gjennom ordene
Sogeland
Moseplassen
Biblioteker og labyrinter
Grys kjøkkenskriverier

Er veldig fornøyd med at jeg endelig har skjønt at man kan legge inn planlagt tid for publisering....! Det har resultert i at jeg har vært litt ute og inne og skrevet på denne her, en hel uke! Er veldig treig med sånne awarder, håper ikke dere som har blitt satt på listen føler dere tvunget til noe som helst... God uke, alle sammen!

Marstrinn

Tre stk tiåringer i marstakt... Lave sko på og hånd i hånd. Og hva passer vel bedre enn å se Jørgen + Anne = sant. ? ;)

kilde

Og det som gjorde størst inntrykk på jentene: At Anne faktisk klippet av fletten til hun Ellen (hun Ellen var jo ganske teit og VELDIG jålete). Det fineste som ble sagt i filmen for min del var nok det moren sa til Anne da hun var i krise: " Det er lov å gjøre feil... Det er hva du gjør etterpå som er viktig."

Vær velkommen vår.

For Japan With Love

Jeg velger å gjøre som Mammadamen og mange andre. Bloggfri fredag. http://www.forjapanwithlove.com

kilde

turist i egen by

Det går helt fint å være turist i egen by. Nytt blikk, nye steder, rare drikker som du aldri har smakt før. Herlig smakløst interiør som kunne vært hvor som helst Europa....verden....? Hele familien på tur, i sin egen radius.

Kunsten å stoppe opp

I går var det bytur på hele familien. Da vi krysset Torgalmenningen stod hun der. Rett opp og ned, med ansiktet mot solen. Helt stille. Det så fint ut. Og ga meg en tankevekker. Alle rundt henne stresset på kryss og tvers, i alle retninger. På bystasjonen hadde jeg også lagt merke til en jente som stod ved rullebåndene. Hun også stod rett opp og ned, helt stille mens alle stresset rundt. Mon tro om dette var en del av et slags kunstprosjekt? Skjult teater?

Stanse,
stå helt stille.
Det er mye å ta inn for tiden.

Om vennskap og verdighet

Noen filmer gjør noe med deg, på en annen måte enn bare det å bli begeistret, engasjert, imponert, revet med…. De filmene du går og tenker på etterpå, de som du må snakke med noen om, undre deg videre sammen med.

The King`s speech har gitt meg mange fine samtaler på jobben i dag. Ikke rart, kanskje. En film som handler om hvordan vennskapet mellom en logoped og en konge oppstår og hvordan uortodokse metoder kan være fruktbare og gi strålende resultater, skaper jo naturlig nok entusiasme på lærerrommet.

…Mannen som ikke ønsket makt og berømmelse, ikke ønsket å stå i rampelyset i det hele tatt, men som likevel må ta kongekappen på sine skuldre og gjennomføre en oppgave han overhodet ikke føler han kan makte. Et dypt menneskelig drama utspiller seg på lerretet, med et stort og grusomt ytre drama der Hitler slår ut sine mørke vinger over Europa. For en klaustrofobisk tid-! Men han tok sin skjebne på sine skuldre, tok grep. Og jeg som nesten ikke visste om denne historien-! Colin Firth fremstiller kongen så menneskelig og så stille, inderlig kjempende- at det bare er til å grine av. Og du blir minnet på dine egne små eller litt større slag i livet der du virkelig var nødt for å rette ryggen og….stramme rumpeballene. (som det heter i mine kretser….) Og så nikker du litt anerkjennende ut i luften og tenker som så at vi alle har hatt våre større eller mindre seire i avgjørende stunder. Og at det å være menneske er utrolig krevende av og til, og fy søren så bra også, fordi vi hjelper hverandre. Og selv konger er mennesker –akkurat som meg og deg.

Oj

Jeg har visst forelsket meg
-i en konge.

Poesiens kraft i klasserommet....

kilde

Jeg la an en engelsktime i dag for noen 13-åringer med utgangspunkt i det humoristisk-makabre diktet "Matilda who told lies and was burned to death."

Diktet handler i korthet om den uartige Matilda som tulleringer brannvesenet og roper ”The house is burning down!” Etter utrykningen må hennes stakkars tante punge ut med en klekkelig sum. Som straff får ikke Matilda ble med i teatret, hun må være hjemme alene….Men DA begynner det faktisk å brenne! Men ingen tror henne…:

”For every time she shouted ”Fire!”

They only answered ”Little Liar!”

Og det ender fryktelig…

”And therefore when her Aunt returned,

Matilda, and the House, were Burned.”

Jeg leste diktet høyt for klassen, med stor innlevelse…

Og i det jeg sa siste ordet BURNED startet brannalarmen! På skolen!

Vi så på hverandre, måpte- lo!

Og jeg måtte bare si til dem, i det vi gikk rolig ut på det faste samlingstedet på skolen:

”Ja,kjære elever.... så sterkt kan poesien virke!” ...;)))

Kanskje et skoleminne for livet?

Du leser hele diktet her.... eller her.

For divaen

De unge- et reisende folk

I sommer hadde vi besøk av niesen min, som for tiden studerer i Costa Rica. På bildet ser du vesken hennes som er laget av en kokosnøtt. Jeg er stum av beundring og full av imponade over de unge i dag som reiser ut i verden. Flere og flere gjør det, det er nesten blitt et "must". Min fjortenåring trodde faktisk man MÅTTE reise utenlands....Og ble litt letta da han skjønte det var frivillig... Jeg tror det gjør verden til et bedre sted- at vi ser mer av hverandre, opplever hvor forskjellig livet kan arte seg på andre deler av jordkloden. En annen niese av meg har nettopp reist til New Zealand for å ta deler av vidergående der. Stor honnør til ungdommen!

Løgnhalsen fra Umbria av Bjarne Reuter

I Løgnhalsen fra Umbria møter vi Guiseppe Pagamino, en sleip utgave av Gjest Baardsen, som alltid klarer seg, snakker seg ut av det meste og kommer seg videre. Han klarer til og med å stikke av fra pavemakten ved å krype ut gjennom et revehi. Listig som en rev, altså. En skikkelig antihelt med litt ”Gollum-look”. Sånn ser hvertfall jeg han for meg. Middelalderens klamme hånd ligger over det hele, og det hjelper jo ekstra på stemningen at han har livnært seg som likrøver-! Omreisende i kvakksalver og med råd og urter som hjelper mot det meste. Han faller i unåde og blir sett på som kjetter, den røde tråden i boken er jakten- og den stadige flukten. Så er det alle menneskene han møter, skjebnene som knyttes sammen på forunderlig vis. Jeg ble oppslukt, spunnet inn i historiene. Uten å falle av-! Reuter skriver så liketil og direkte, samtidig som fortellergleden hans speiler et rikt og fabulerende språk. Den største gåten er Guiseppe Pagamino, frastøtende og fascinerende på samme tid.

Jeg lar han fortelle litt selv:

”I Alexandria traff jeg en mann som samlet på nøkler. Han hadde tusenvis av nøkler. Jeg forsto det ikke. I dag forstår jeg det. For jeg er lik den mannen og bryr meg ikke om låser.” Guiseppe tillot seg et lite smil. ”–Som gutt var jeg veldig opptatt av labyrinter. Min mor fortalte meg en ny gåte hver dag som jeg skulle løse før solnedgang. Å finne den rette løsningen var ikke halvt så fint som å lete etter den.”