Løgnhalsen fra Umbria av Bjarne Reuter

I Løgnhalsen fra Umbria møter vi Guiseppe Pagamino, en sleip utgave av Gjest Baardsen, som alltid klarer seg, snakker seg ut av det meste og kommer seg videre. Han klarer til og med å stikke av fra pavemakten ved å krype ut gjennom et revehi. Listig som en rev, altså. En skikkelig antihelt med litt ”Gollum-look”. Sånn ser hvertfall jeg han for meg. Middelalderens klamme hånd ligger over det hele, og det hjelper jo ekstra på stemningen at han har livnært seg som likrøver-! Omreisende i kvakksalver og med råd og urter som hjelper mot det meste. Han faller i unåde og blir sett på som kjetter, den røde tråden i boken er jakten- og den stadige flukten. Så er det alle menneskene han møter, skjebnene som knyttes sammen på forunderlig vis. Jeg ble oppslukt, spunnet inn i historiene. Uten å falle av-! Reuter skriver så liketil og direkte, samtidig som fortellergleden hans speiler et rikt og fabulerende språk. Den største gåten er Guiseppe Pagamino, frastøtende og fascinerende på samme tid.

Jeg lar han fortelle litt selv:

”I Alexandria traff jeg en mann som samlet på nøkler. Han hadde tusenvis av nøkler. Jeg forsto det ikke. I dag forstår jeg det. For jeg er lik den mannen og bryr meg ikke om låser.” Guiseppe tillot seg et lite smil. ”–Som gutt var jeg veldig opptatt av labyrinter. Min mor fortalte meg en ny gåte hver dag som jeg skulle løse før solnedgang. Å finne den rette løsningen var ikke halvt så fint som å lete etter den.”